Sjelesorg i en ung kirke

Mirjam Bergh har satt kristen omsorg på dagsorden i Nepal

Etter mange års modning både i henne selv og i kirken i landet, opplever Tibetmisjonens utsending Mirjam Bergh et gjennombrudd for sjelesorg.

- Arbeidet for sjelesorg i Nepal har ligget i meg i et par tiår. Da jeg samlet stoff til biografien om Ingeborg i 2008, oppdaget jeg at tiden var moden, forteller Mirjam Bergh.

Hun selv er velkjent for Tibetanerens lesere som pionermisjonæren Ingeborg Skjervheims biograf, og boka hennes: Mor til tusen”, har blitt en bestselger. Det er kanskje mindre kjent at hun parallelt med biografiarbeidet jobbet intenst med en nyutgave av en håndbok i sjelesorg som hun skrev sammen med nepalske medarbeidere på siste halvdel av 1990-tallet.

”La oss hjelpe hverandre”

Straks hun hadde levert biografimauskriptet fra seg, meldte hun seg til tjeneste for Tibetmisjonen. I september i fjor reiste hun til Pokhara for å etablere et sjelesorgsenter. Nå fra midten av mai til juli 2010 er hun på et seks ukers hjemmeopphold, før hun vender tilbake og fortsetter arbeidet.

Men det begynte altså langt tidligere enn som så.

Fra 1978 – 89 var Mirjam utsending til Nepal for Örebromissionen i Sverige og arbeidet på landsbyplan i Tansen-området med primærhelsetjeneste og landsbygdsutvikling som arbeidsfelt.

- I de årene var jeg også engasjert som frivillig i den lille menigheten. Der ble jeg meg bevisst at både den nepalske kirken og jeg selv trengte å lære mer om sjelesorg, forteller hun.

Fra 1989 – 93 fulgte tre års teologistudier i Örebro. Studiene førte henne tilbake til Nepal, hvor hun dybdeintervjuet 20 kirkeledere om deres de problemstillingene de møter som sjelesørgere.

- Undersøkelsen min viste at det var få som hadde begreper om sjelesorg, forteller hun.

Da de samme kirkelederne leste oppgaven hennes, var responsen klar: ”Mirjam, nå har du avdekt et behov. Da må du også følge det opp.” Hennes melding tilbake var like kontant: ”Vil dere gjøre det sammen med meg?

- Dermed stilte kirken i Tansen opp med et team på seks kvinner og seks menn, som jobbet sammen med meg for å lage en bok om sjelesorg, forteller Mirjam.

Denne boka kom ut i 1998, med tittel ”La oss hjelpe hverandre”.

- Vi la vekt på en enkel og klar form. Vi tar også et oppgjør med umodne trekk i den unge kirken – for eksempel en misforståelse om at man ikke skal sørge og gråte når en kristen bror dør, forteller hun.

Nybrottsarbeid

Boka bærer alle kjennetegn på et nybrottsarbeid. Selv begrepet ”sjelesorg” måtte nyskapes.

- Oversatt til nepali virker ordet ”counselling” så ovenfra og ned. Vi valgte ordet ”paramarsh”, som var et militært uttrykk for ”konsultasjon på likt nivå.

Denne håndboka i sjelesorg har pastorer og kirkeledere som målgruppe. De to første opplagene på til sammen 2500 eksemplarer ble revet bort. Også en tredje utgave fra 2008 er snart utsolgt.

Mirjam testet ut materialet gjennom kurser for kirkeledere tre forskjellige steder i landet allerede i 1998.

- De bare sugde til seg undervisningen!

Responsen var disse kursdeltakerne klar som glass: ”Vi trenger mer enn en håndbok. Du må sende ut team til fjellene, og kurse pastorer og kristne ledere i sjelesorg.”

Mirjam ventet likevel. Først ti år senere, da hun holdt på med biografien om Ingeborg Skjervheim, kom bekreftelsen hun hadde ventet på. Om hun hadde tatt fatt på en slik virksomhet tidligere, så kunne det lett blitt bare hennes eget. Men nå så hun at det var vokst fram en bred forståelse for behovet for sjelesorg. Hun merket også at det en stor trang blant menighetsledere til å lære hvordan de kan gi åndelig veiledning og støtte i krisesituasjoner.

Dette hadde ikke minst årene med borgerkrig bidratt til.

- En veldig stor andel av landets befolkning har det vondt, og har behov for omsorg. Slik er det også i menighetene og blant pastorene, påpeker hun.

Kirken i Nepal er ung, og den vokser raskt. Dette er også med på å skape behov.

- Her er det mange åndelige barn, men få åndelige fedre og mødre.

”Bethesda”

Så når Mirjam Bergh var ferdig med biografien, pekte alle piler i én retning. Hun hadde permisjon fra en stilling som afrikasekretær i Frikirkens misjon. Nå ble det isteden tjeneste for Tibetmisjonen. I september 2009 reiste hun ut, og valgte å slå seg ned i landets nest største by Pokhara. Det ligger lagom til midt i landet, og har et levende kirkeliv preget av enhet og samhold. Menighetspastorene i byen har et eget forum, hvor 33 pastorer jevnlig finner sammen. De samlet seg umiddelbart bak Mirjams initiativ, og opprettet en egen støttegruppe som stiller seg til hennes rådighet.

Vinteren har gått til å få på plass det praktiske og formelle. Målet er å danne et sjelesorginstitutt som skal danne basis for arbeidet. Det vil bære navnet”Bethesda Language and Leadership development centre” – kort sagt: Bethesdasenteret”.

Nå er hun vel installert i et hus i bydelen Upallodeep, og hun har gjort sine første, svært gode erfaringer.

Fire bein

- Arbeidet skal stå på fire bein, beskriver Mirjam metodisk. - Først og fremst skal vi lære opp pastorer, eldste, diakoner, ungdomsarbeidere og kvinnearbeidere i sjelesorg. Det skas skje ved å sende ut team til distriktene. Vi har utarbeidet et program som omfatter en ukes kurs og trening i året i tre år.

Programmet skal også dra omsorg for pastorenes og kirkeledernes eget åndelige liv.

- Hva gjør pastoren når han har problemer? Sjelesørgerne trenger også sjelesorg. Derfor vil vi invitere ledere til retreater.

Det tredje beinet retter seg blant annet mot landets enorme behov for spesialisttjenester innen psykiatri. Nepal med sine 29 millioner innbyggere har bare rundt 40 psykiatere - de aller fleste i hovedstaden. Det er ikke en eneste kristen psykiater.

- Noe av det første vi vil gjøre når den formelle godkjenningen er på plass, er å utlyse stipender til kristne leger som kan tenke seg å ta videreutdanning i psykiatri, sier Mirjam.

Dette skal så danne grunnlaget for ekspertteam med psykologer, psykiatere og profesjonelle sjelesørgere, som kan tilkalles når det er særskilte behov.

Som et bein nummer fire vil sjelesorginstituttet Bethesda dokumentere og drive forskning.

- Vi vil sette sjelesorg på dagsorden ved å skrive artikler i kristne blader og fagtidsskrifter. Og så har vi samtidig en unik mulighet til å dokumentere virksomheten mens den vokser fram, påpeker hun.

Aldri vært så nær hverandre

Nå er dette arbeidet allerede godt i gang. I mars i år gjennomførte Mirjam Bergh og støttegruppen hennes et prøvekurs for 22 pastorer i Pokhara-området.

- Deltakerne var veldig entusiastiske. Responsen var at ”Dette trenger vi”!

Og i april arrangerte de en retreat for den samme gruppen med pastorer. Denne retreaten var myntet på pastorenes egne, åndelige behov. Retreatleder var Asbjørn Voreland, som har bodd i Pokhara i mange år og kjenner pastorene i byen godt.

Det ble mange, gode samlinger. Asbjørns respons var at ”Jeg har aldri opplevd å komme så nær en gruppe pastorer.”

Disse to samlingene har samtidig vist at metodikken holder. Og det har meldt seg noen potensielle medhjelpere, som kan være med på å bære visjonene sammen med henne.

Nå ser Mirjam Bergh fram til at de siste, formelle rammene skal komme på plass.

- Om alt går bra, vil jeg få med meg et team og reise i fjellene for å arrangere det første ukeskurset allerede til høsten, sier hun.