petersplassen.no © 2009                    

 Petersplassen skriveverksted

 Peter Svalheim

 

 Utdrag fra Kraftverket.

 Odd Hoftun: Portrett av

 et livsverk (Avenir forlag).

 

 Boka er på cirka 410 sider

 (Tekstutdragene her er uten noter,

 tabeller og tillegg).

 

Etterord: Det er mennesker det handler om

 

April 2009. Jeg trasker over tunet med noen arkivmapper under armen og banker på døra til naboene mine, Odd og Tullis Hoftun. Odd roper meg opp til hulen sin, jeg slår på lydopptakeren. Her har vi sittet over 60 ganger de siste tre årene. Vi har gått gjennom åtte tiår på to kontinenter. Underveis har jeg blitt slått gang på gang av hvor rikt dette stoffet er. Det jeg tar for å være detaljer, viser seg å være terskler til helt nye emnefelt. Det forgreiner seg inn i bistandsfilosofi, økonomi, teknikk, politikk, historie, misjon, og ikke minst enkeltpersoner, mennesker, skjebner. Samtalene gjør sine sprang. Vi ler sammen. Avsporer

hverandre. Ergrer oss. Finner igjen tråden. Midt i det hele framstår nyanser og vurderinger som en plantegning fra minnet. Enkelthetene henger sammen på et forunderlig vis. Dra i én tråd, så kimer det i bjeller fra alle kanter. Vi dveler en stund ved utgangspunktet: Motivasjonen for å skrive denne boka. Selve hovedpoenget har vel for all del ikke blitt borte i fascinasjonen for teknikk og detaljer?

Da begynner Odd å snakke om Afrika. Han forteller om en konferanse om vannkraft og bærekraftig utvikling i Johannesburg. Bakgrunnen for at Odd er med ligger i Andhikolaprosjektet som ble hedret med Blue Planet Prize året før. Alle bistandsekspertene er der. Hver eneste stat i Afrika er representert på ministermøtet som fulgte i etterkant. Arrangøren har selv definert emnet for ham. Det Odd skal gjøre, er å fortelle om arbeidet sitt i Nepal – som et praktisk eksempel på det nye, store motebegrepet innen bistandsfilosofien: Human Capacity Building.

Etterpå konstaterer Odd noe overrasket hvor oppsiktsvekkende og uvanlig budskapet og  metodene hans egentlig er i dette internasjonale bistandsmiljøet.

- Det demret for meg at det vi har gjort i Nepal, det mangler visst på det afrikanske kontinentet, sier han.

Av en eller annen grunn har det vært utenkelig for de utenlandske bistandsyterne å bygge opp egne, nasjonale infrastrukturer og kompetansemiljøer for kraftutbygging. I alle fall finnes det ikke noe som ligner på kombinasjonen av BPC, Himal Hydro og NHE noe sted i hele Afrika – selv ikke i Sør-Afrika. Å bygge opp et nasjonalt kompetansemiljø fra bar bakke? Hvem har vel tenkt på det? De store utviklingsbankene som Asiabanken, Afrikabanken og Verdensbanken er involvert i alle de større bistandsprosjektene i u-land. De stiller krav om at kontraktører og leverandører til prosjektene skal ha bred erfaring fra før. De første som da faller utenfor er unge bedrifter fra mottakerlandet. For der finnes det ikke firmaer som har dokumenterbar kompetanse på for eksempel vannkraftutbygging. Og om det finnes, så har de liten erfaring. Har de erfaring likevel, så er det langt fra tilstrekkelig til å tilfredsstille kravene fra de store bankene, når de må konkurrere på like fot med leverandører fra hele verden. Det er nettopp denne onde sirkelen Odd har brutt, ved å bygge opp en familie av firmaer gjennom en serie med vannkraftprosjekter.

En tidligere medarbeider fra kraftverksutbyggingene i Nepal bekrefter hvor usedvanlig dette nepalske eksempelet er. Nå arbeider han med vannkraftutvikling i Rwanda og Guinea. Når han forteller ingeniørkollegene og prosjektlederne sine der om vannkraftprosjektene Tinau, Andhikhola, Jhimruk og Khimti, så møter han vantro blikk: Det går ikke an å bygge kraftverk med så lite penger, og så primitive metoder!

At det gikk an likevel, er egnet til å begeistre, og få selv radikale aktivister til å møte seg selv i døra. «Som ung naturverner i Trøndelag hatet jeg kraftutbyggingen,» forteller Eva Bratholm i en artikkel, etter et besøk ved Khimti-kraftverket i Nepal. Men nå ser hun annerledes på det. En dam kan jo rett og slett være vakker – særlig når en tenker på hva elektrisiteten betyr av livsforvandling og utvikling for innbyggerne i landet.

«Elektrisitet er hard core utvikling,» skriver hun: «I dette perspektivet er det grotesk at 1,3 milliarder mennesker lever uten elektrisitet!»

Da er kanskje nettopp eksemplet Khimti verd å studere i detalj, som et av de få eksemplene der næringslivet og bistandsmyndighetene har samarbeidet tett.

Vi skriver 2009. Den norske bistands- og utenriksministeren erklærer at «regjeringen ønsker å stimulere norske bedrifter til å involvere seg sterkere i næringslivet i utviklingsland.» Parallelt bemerker tidligere NORAD-sjef Per Øystein Grimstad at Norsk bistand har vært dyktig på å få med faglig kompetanse i offentlige etater og i rådgivning. Samtidig syns han det er bemerkelsesverdig i hvor liten grad næringslivet har vært aktive deltakere i norsk utviklingssamarbeid. For «på samme måte som en trenger fagfolk for å drive samarbeid på andre fagfelt, trenger man folk med bakgrunn i næringsliv og økonomisk virksomhet for å drive fram et samarbeid om næringsutvikling og skaping av arbeidsplasser.» I denne sammenhengen trekker han fram at «Fra norsk side har vi et vellykket eksempel gjennom Odd Hoftuns utvikling av vannkraft i Nepal. Men samtidig et eksempel på at ting tar tid, flere tiår i dette tilfelle.»

Så da er kanskje hovedpoenget med denne boka nettopp å spre Odds erfaringer som kraftverksbygger? Nei. Hovedpoenget ligger et annet sted. Ikke i resultatene av arbeidet, men i motivasjonen for det. Dette var hva Odd fant et nytt uttrykk for i Sør-Afrika: Human Capacity Building. Diskusjonen etter foredraget hans gir ham en ahaopplevelse. – Ja, men dette begrepet beskriver jo det han har holdt på med gjennom femti år. Siktemålet i alt han har gjort, fra å undervise ferske læregutter i bruk av håndredskap og til arbeidet med å skape

strukturer for industri og vannkraftutvikling på et høyt samfunnsplan, har hele tiden vært å bygge opp ferdigheter og holdninger. Å bygge nedenfra, med et minimum av ressurser og starte i liten skala. Å ta tiden til hjelp. Det han har drevet med hele tiden ligger i dette nye begrepet, oversatt til godt norsk: Dugleiksbygging!

I foredraget sitt i Sør-Afrika understreker Odd at det ikke var et resultat av en godt planlagt kraftanstrengelse at arbeidet utviklet seg på den måten det gjorde: «For dugleiksbygging kan ikke skje ved direktiver ovenfra. Det passer heller ikke inn i ren nødhjelp, hvor tidsperspektivet er for kort. Det ligner mer på det motet og den troen som kreves for å plante et frø. Siden er det å vanne og gjødsle, men for øvrig må du hovedsakelig tre til side, la tingene ta sin tid og ganske enkelt se at det gror. For både mennesker og institusjoner er organismer som må få lov til å finne sin egen vei og form.» Og han avslutter: «Dugleiksbygging vil ikke skje automatisk, som en følge av en strategi. Det er langt fra nok å overføre penger. For mye penger er som gift på dugleiksutviklingen, akkurat som for mye kunstgjødsel kan drepe en spe plante. Det som kreves, er mennesker som har en tro på at noe er viktig! Mennesker som er villige til å gå ut og starte en prosess, og har tålmodigheten som skal til for å se det hele vel i havn. For det er mennesker dette handler om.»

. . .

Og så er det sommer og Erik og Jannicke og de fem barnebarna kommer fra Washington, og det er lyse, lange dager med latter og lek på tunet utenfor hos farmor Tullis og farfar Odd. Tullis er midt i mylderet, Odd kommer ned fra loftet en gang i blant, med øyenbrynene langt opp i panna. Og så kommer høsten og Odd oppdager at han har fått et luksusproblem. De siste årene har han hentet fram stige og greinsaks på ettermiddagen når været er bra og gitt

seg i kast med bjørnebærkrattet som lå i en kvas utover plenen. Hundre tusen millioner torner! Han har faktisk klart å få de lange, stridige skuddene til å strekke seg opp langs den

solvarme fjellveggen på baksiden av huset. Visst strir det imot bjørnebærkrattets natur. Men det strekker seg oppover likevel, og nå henger det store, svarte klaser med solmodne bær. Det er mye mer enn han kan rå med. Han trenger hjelp av naboene til å plukke – bare forsyn dere!