petersplassen.no © 2009                    

 Petersplassen skriveverksted

 Peter Svalheim

 

 Utdrag fra Kraftverket.

 Odd Hoftun: Portrett av

 et livsverk (Avenir forlag).

 

 Boka er på cirka 410 sider

 (Tekstutdragene  her er uten noter,

 tabeller og tillegg).

 

Kapittel en: Lyden av vann

 

Alle har en streng av verdier vevd inn i ryggmargen. For Odd Hoftuns del ble verdiene til i et skjæringspunkt mellom kraftverk og bedehus, fromhet og kulturåpenhet. Han ble født tredje juledag 1927, og vokste opp på kraftverket i fjellbygda Ål i Hallingdal, i den underlige blandingen av framtidsoptimisme, økonomisk smalhans og dommedagsskyer som preget mellomkrigstiden og andre verdenskrig. Til sammen danner disse tre kryssende linjene sted, tid og tanke, det konkrete utgangspunktet for et usedvanlig livsløp.

Uten en fjerde faktor ville potensialet som lå i Odd sine forutsetninger, blitt stående like stille som en bil uten tennplugger. Hva er det fjerde? Et kall? Nei da. Det uttrykket er forbeholdt prester, leger og sykepleiere. Ingeniørsønnen finner et annet uttrykk: «Med bestemmelsens merke på sin panne.» Det gåtefulle fyndordet som Peer Gynt anvender om seg selv i Ibsens drama, passer godt som beskrivelse av den selvforståelsen som vokser fram i ham. Fornemmelsen av å ha noe å utrette. En tilskikkelse. En arbeidsoppgave  venter. Det er verken svevende eller himmelblått. Det dreier seg om praktiske avveininger, kunnskap og håndlag, olje på fingrene og motordur i ørene. Hoder som ivrig stikker sammen over en teknisk utfordring. Og ikke minst, mange, lange dager og netter med nitid arbeid for å røkte ideer og visjoner ned i den minste detalj.

 

EI BYGD I FATTIG-NORGE

Odd Hoftun kjenner maskiner og instrumenter, arbeidsoppgaver, plikter og rutiner knyttet til kraftverket i Ål, like godt som en bondeunge kjenner dyra og gården. Når vannføringen er lav og spenningen truet med å synke, overlater kraftverksbestyrer Erik Hoftun trygt ansvaret til sønnen. Odd løper som en vind gjennom stasjonen for å justere turbinene til optimal effekt. Strømabonnentene i hallingstuene skal ikke få anledning til å komme og klage på dårlig lys og blasse pærer.

Det er forresten tjukt bondeblod som renner i årene på kraftverksgutten. Fra begge sider.

Den gilde storgården som ble stavet «Haftorn» i tidligere tider, ligger fint til i det beste dyrkingslandet i Herad i Gol, Hallingdal. Navnet betyr «Gudehovet på tunet» og peker bakover både til førkristen og forhistorisk tid. Dette har vært en viktig samlingsplass så lenge det har ferdes folk i Hallingdal. Den «moderne» gårdshistorien begynte med at ridder Knud Alfsen ville berge saligheten ved å gi Haftorn som sjelegave til Mariakirken i Oslo. Dette var tidlig på 1500-tallet. Etter hvert blir Hoftun-gården et sted for bygdekakser og lensmenn.

Odd Hoftuns tipptippoldefar Guttorm Haftorn (1754–1812) føyer andre tråder inn i veven. Han var en av vekkelsesføreren, gründeren og forfatteren Hans Nielsen Hauges mest betrodde venner, og hjalp med finanser til handels- og industrivirksomheter som Hauge sto bak. Gården var et selvsagt stoppested for Hauge når han for gjennom dalen, og senere som samlingssted for en krets av Hauge-venner.

Videre i slektenes gang var det de jevne, seige dragene til solide kirkestøtter og samfunnsaktører, bønder og skogbrukere som dominerte Hoftunslekta. Det typiske skjemtedraget til humørfylte hallinger var heller ikke borte. Guttorm Haftorns oldebarn og Odds bestefar Ole Nilsen Hoftun var ordfører i Gol for Høyre i 15 år og hadde en finger med i det meste både i kommunen og i Buskerud fylke, hvor han også var fylkesordfører en tid. Gården var et mønsterbruk hvor flid og edruelig sparsommelighet la grunnlaget for en relativ velstand.

Bestefar Ole sørget godt for etterslekta. Av de ni barna var det bare den eldste, tante Margit, som ikke fikk noen utdanning. Hun giftet seg med en predikant i ung alder. De øvrige åtte  fikk sine fagskoler, både gutter og jenter. Erik Olsen Hoftun, født i 1897, var nest eldste sønn og måtte innse at vel var Hoftun stor og veldrevet, men ikke så stor at den kunne deles. Dermed ble det den nye tid: Ingeniørutdanning.

Om Hoftunfolkene satt relativt bra i det, var det likevel smalhans som var regelen i fjellbygdene i Norge. Det kommer tydelig fram i boka Det var so laga, der forfatteren Øystein

Lappegard skildrer levekår og samfunn i Ål for 100 år siden. I vår tid kan skildringene gi assosiasjoner til helt andre land og himmelstrøk. For eksempel ligner den barske beretningen i boka om hvordan distriktslegen i Ål bruker stuebordet til operasjonsbenk for mannen i huset som plages med brokk, til forveksling på like barske beretninger fra Nepal noen få tiår senere.

Boka tegner også et bilde av et samfunn der kvinnene og barna sto særlig svakt. Bruden følger selvfølgelig med brudgommen hjem og blir en del av husholdningen hans. Hun får bare håpe at svigermor er grei. Barnefødsler er en risikosport som hallingkvinnene utøver med stor ferdighet. Knep og triks for barselkoner er alminnelig folkekunnskap. Dør ungen, og mora med? «Det var so laga,» er et munnhell som passer for de fleste vonde tilskikkelser. Nyfødte får brennevin og tykk rømmegrøt som velkomst til livet. Det skal noe til å overleve.

Skolegangen er begrenset til 12 uker. Lengre enn det kan ikke befolkningen som alt overveiende består av selvbergingsbønder, avse barna fra gårdsarbeidet. Hvilket u-land er dette? «Hallingkonene vert fort gamle,» konkluderte distriktslege Bruun i Ål.

Likevel var bygdene øverst i Hallingdal å betrakte som etter måten velstående. I årene rundt 1920 var rundt en femtedel av innbyggerne bønder, med et relativt godt utkomme for sine lange dager: Opp mot 2.200 kroner i året. Småbrukerne skrapte i hop så vidt halvparten så mye. De som kom verst ut, var dagarbeiderne og tjenestefolkene. Og om tidene var dårlige, fikk de sparken. Da grep man til nødsarbeid.

Odd Hoftun husker godt nødsarbeidet.

– De satt i veikanten like utenfor huset vårt og lagde pukkstein med en hammer, akkurat som de gjør i Nepal og India i dag. Det å kjenne denne virkeligheten er noe som har vært til stor nytte for meg, forteller han.

Da Bergensbanen åpnet 27. november 1909, ble veggene til den tidligere så avstengte bygda slått ut både i øst og vest. «Den største høgtidi eg var med på i mi ordførartid,» minnes Erling  Bekkestad, bygdehøvdingen som var ordfører i Ål kommune i en årrekke. Og blant ålinger kom det et munnhell: Jeg skal slutte å jobbe og begynne i jernbanen. Kanskje ikke så rart, siden en jernbanetilsatt tjente tre ganger mer enn en dagarbeider på et arbeid som reint ut så bedagelig ut!

Jernbanen var et gjennombrudd. Sundre i Ål ligger temmelig nøyaktig midt imellom endestasjonene Bergen og Kristiania og var tiltenkt flere nøkkelfunksjoner. Her skal kullageret ligge, og her skal togpersonalet få hvile og nattesøvn. Samtidig mangler det ikke på dystre forutanelser fra dem som dyrker den gamle bygdekulturen. Vil Ål tåle all denne gjennomtrekken? Likevel, godene er udiskutable. Nå tar det noen timer å frakte en tønne med spekesild opp fra Bergen. Før tok det dagesvis, med kløv opp gjennom Lærdal og Hemsedal.

Jordbruket og næringslivet blomstret opp med varer og redskap fraktet direkte opp per godsvogn.

Den nye tid kom på skinner. Med den fulgte dristige fremtidstanker om et samfunn som lever midt i verden. Og nærpå hundre år senere synger countryrockbandet Hellbillies nostalgisk:

 

«Eg såg’n fysst på perrongen.

For meg so va’ræ ein sensasjon.

Han kom med toget frå Drammen.

Ein neger stod på Ål stasjon.»

 

GRÅSTEIN OG SØLV

Fjellbygda Ål har alle kjennetegn på en vannkraftkommune. Høyeste punkt er Raudbergnuten på grensa til Hemsedal, 1 819 meter over havet. Laveste punkt er ved Trillhus, rundt 285 meter over havet. Det gir fall så det monner. Og vanntilgangen? På fjellet kan det pøse ned opp til 2000 millimeter nedbør i året, om ikke mer. Og vannet samler seg i sjøer, pytter og tjern og renner i bekker og elver ned gjennom bygdene.

Fall og vannmasser kan regnes om til energi. Fem kilometer nedenfor befolkningssenteret Sundre blir Hallingdalselva til Ylifossen, som kan yte rundt tusen hestekrefter selv vinterstid når vannføringen er på det laveste. Sånne naturgitte forhold har en egen tiltrekningskraft på vannkraftingeniører. Det summer i utregninger og beregninger. Her finnes det muligheter! Men bygdefolket sender sine skråblikk. Står disse fantastene til troende?

Skepsisen er naturlig. For 100 år siden var jordbruk viktigste næringsvei i Ål. Og den viktigste energikilden var muskelkraft. Sliterne i bygdenorge visste hva som måtte til for levemåten. Når ingeniørene snakket over seg om volt og watt, og fortalte med skinnende øyne at nå skal vannet overta det tyngste arbeidet, så måtte det jo være galskap og bløff. Hvem vet forresten om det er umaken verdt å bygge ut Ylifossen? Har noen egentlig undersøkt om det er noe strøm i den? Også rykter om livsfarlige støt og ildebrann er med å skape skepsis, for ikke å glemme det plutselige fossefallet som sikkert kom i stua hvis lyspæra skulle briste. På samme måte som befolkningen i Butwal i Nepal lufter sine bekymringer noen tiår senere: Om vannet i Tinauelva ble tappet for kraft så ville det vel bli helt ubrukelig for folk?

Skepsis til det ukjente er ofte nødvendig for å overleve i naturavhengige samfunn. Den tradisjonelle levemåten gir ikke mye, men nok til å eksistere. Om et vågalt utviklingssprang i teknologi trenger mer enn én sesong for å gi resultater, kan det være fatalt for den som lever helt på grensen. Dessuten svirrer det rykter i Ål. Kanskje strømmen vil bli en ny byrde, i form av høye priser og monopol?

I 1911 tok banksjef O. T. Ruud varmt til orde for at kommunen skulle kjøpe fallrettighetene ved Ylifossen. Distriktslegen Hans Bruun stilte seg i spissen for motflokken, med en iherdighet som vel hadde vært en mer heldig sak verdig. Bare noen få framsynte, og slike som

hadde vært utenfor bygda og «sett lyset», hadde en idé om hva dette gjaldt. Flertallet i herredsstyret stemte da også imot. Og Ylifossen bruste som før. Men banksjefen finner sine veier. Han danner en uhellig allianse med ordføreren, Ivar Helgesen, som makter å overrumple kraftverksmotstanderne i herredsstyret. Og 11. februar 1913 er vedtaket et faktum: Ål skal bli en kraftverkskommune, 20–40 år før de fleste andre fjellbygdene i Norge. På dagen 13 måneder  senere, den 11. mars 1914, står det første aggregatet på 150 kilowatt ferdig, og det kommer lys i lampene.

Det neste byggetrinnet fem år senere blir uforholdsmessig kostbart, og det tar flere tiår før Ål kommer over den økonomiske kneika som følger. Men så kommer også velstanden.

Enkelt er det likevel ikke. «Jeg skjønte at det skar bestefar i hjertet å se hvordan de herjet med fjellet hans. Fjellet som i århundrer hadde gitt fjellgarden et stenk av overflod i form av molter, fjellørret, reinsdyrkjøtt, fjellsmør og hauger av ost, fikk plutselig en helt ny og annerledes verdi. Nå kunne det gi overflod i form av rede penger. Det skal være visst at det var penger som trengtes sårt. Med det føltes som vi fikk dem ved å forråde fjellet. Det som før var mye verdt, ble plutselig slengt vekk som skrap. Generasjoners kunnskap om ørretens vandringer og gode fiskeplasser var helt ubrukelig, ettersom fiskeplassene havnet under tjue meter vann. Setervoller, som slektsledd hadde slitt fram av kratt og stein, ble vasket vekk. Tømmer til hus var møysommelig fraktet på kløvhester over lang tid. Nå ble de revet ned på noen timer, og murene som folk hadde slept sammen med stor omhu, forsvant,» skriver journalist og Hallingdøl Erling Rimehaug. Dette er langt senere, når miljøvern virkelig har kommet i skuddet.

Men som tingene var, kunne den nyutdannete ingeniøren Erik Hoftun troppe opp på kontoret til driftsstyrer Kristian Thon en dag i 1922: Om det er jobb å få?

 

FRA HJERTE TIL HJERTE

En septemberettermiddag det samme året skjer to uventede ting på en gang hjemme hos Ole Nilsen og Sigrid Hoftun på Gol. Først dukker sønnen Erik opp på sykkel fra Ål, hvor han nettopp har fått post som kontrollør ved kraftverket. Kommer han virkelig for å besøke sin gamle mor? Og så dukker det opp en ung dame på tunet. Hun ser seg omkring med et åpent og samtidig blygt blikk. Det koster henne visst en god del selvovervinnelse å gi seg til kjenne. Nå står hun der rak og smilende foran Hoftun sjøl, selve ordføreren i bygda og presenterer seg som den nye læreren ved Herad skole. «Kan e få kjøp litt mjølk med dåkkår?» I handa har hun et literspann som vanntett alibi. Ole Hoftun betrakter den unge damen. Hun ser ham rett i øynene uten at det virker påtrengende, og ansiktet har tydelig lett for å le. Og så den fine hatten på hodet, da. Stashatt for å hente melk? Han kan heller ikke la være å more seg over at hun har passert to andre gårder på veien, der kuene står med store jur bak gjerdet og rauter.

Det tar ikke lang tid før den ellers så fåmælte gamlegubben og den nye læreren prater lett og lystig, mens han fyller spannet hennes og lytter til den klingende, nordmørske dialekten og den trillende latteren. Han forstår seg på å lese både folk og situasjoner. Og ganske riktig. Etter takk og farvel, ser han sønnen forsvinne rundt låvehjørnet i samme retning som henne.

Det er love story på 1920-tallsvis. Hun heter Marta Indergaard, er 23 år, kysk og ukysst, og har søkt lærerposten i Gol av ren eventyrlyst. Kanskje også for å fri seg fra de heller vriene inntrykkene fra året før da hun var lærerinne ved Garnes hjem for «uartige guttebarn» i Bergen.

Erik er to år eldre og føler seg som en krøsus. Nettopp han! Og så henne, som alle flokker seg om straks hun åpner munnen og slipper det gode humøret sitt ut av kroppen! Han kikker i smug på jenta i stashatten med hattebånd som flagrer rundt ørene hennes og legger all sin hoftunske grundighet inn i en redningsløs forelskelse.

Slektsbakgrunnen til Marta Indergaard er like bred som hans. Bygdemiljøet kjenner hun ut og inn fra sitt eget hjemsted Batnfjordsøra straks innenfor Kristiansund, der hun var vokst opp på Dernigar’n – «der-nede-i-gården», en av tre Indergårder. Det haugianske grunndraget kjenner hun også ut og inn – kanskje til og med bedre enn folka på Hoftun. For Hans Nielsen fra

Hauge i Rolvsøy var på Møre også og etterlot seg lignende impulser som i Hallingdal. Senere gjorde riktignok mange i hjembygda saligheten til et angstbitersk anliggende: «Gå varsomt o sjel og gi akt på din gang ti snever er veien og porten er trang.» Da var det kanskje tryggest å ta i litt ekstra og skyve moralen langt inn i livsfornektelsen?

Bedehus og lekmannskristendom utfoldet seg likevel som et levende kulturdrag. Og så mottok

Marta mange og sterke impulser fra Lærerskolen i Volda. Ikke bare til gjerningen som «uppsedar av den unge ætti». Skolen var også preget av den grundtvigske arven i vestlandsk

utforming. Dette ble en del av hennes eget grunnfjell. Summen ble en hverdagsnær, konsekvent, inderlig og åpen gudstro. Humøret fikk henne til raust å inkludere 1. april i rekken av høytids- og helligdager, til stor morskap for sambygdingene. Men det åpne, friske fjeset kunne også bære på hemmeligheter. Ingen vet hva Marta skjuler bak sitt smilende ansikt. Det skulle også Erik få merke når anfektelsene kom: Hadde de det virkelig rett med

Gud? Trodde de på det samme, bygde de på et felles fundament?

Erik Hoftun er mer tungsindig og taus av seg. Den lyse, optimistiske fromheten i nordmørsjenta fascinerer ham. Å, du uskyldige lille pike. Du har ikke sett mye av den

virkelige verden, du! Men det er en kraft i standpunktene som han ikke kan stå imot. Han føler liten trang til å motsi den enkle troen som like gjerne gjør seg utslag i latter og en våken, hverdagslig omsorg. De gangene han prøver på det, hadde han et svare strev etterpå for

å overbevise denne munnrappe, nordmørske jenta om at han slett ikke er noen gudløs frifant, bare fordi han har sett og hørt litt av hvert i livet.

Etter framhaldsskolen reiser Erik på snekkerskole, og så til Skiensfjordens fagskole der han får en toårig teknisk utdanning. I 1919, 22 år gammel, tar han spranget ut i verden, til det tekniske universitetet i hansabyen Wismar ved den tyske østersjøkysten. I våre dager er Wismar på Unescos verdensarvliste, et fristende reisemål for turister på helgebesøk. Rett etter første verdenskrig må byen ha vært et kultursjokk av dimensjoner for en norsk, landsens gutt.

Nøden var stor. Inflasjonen likeså. Erik fant sine knep for å takle forholdene. Fikk han penger mellom hendene, kjøpte han straks ei klokke eller en annen kostbar gjenstand som han solgte når han trengte kontanter. Den elendige maten var det vanskeligere å gjøre noe med. Kulturklimaet må også ha vært et sjokk. Nederlaget i tidenes til da mest omfattende og grusomme krigshandlinger har etterlatt seg et utmattet folk. Utmattelsen viker plass for en forbitrelse over vilkårene fra fredstraktaten i Versaille. Også seierherrenes tendens til fortsatt

å isolere og mistenkeliggjøre alt som er tysk, bidrar til denne atmosfæren. Samtidig er det en ny tid i emning, hvor ingeniørstudentene er selve innbegrepet for utvikling, rasjonalitet og tiltro til tingene og teknikken. Kulturlivet finner nye ytringer. Avantgarden utfordrer det borgelige levesettet, taler for tankens frigjøring og setter tradisjonell moral under press. Erik Hoftun rekker mer enn å studere. Han får også med seg mange radikalt nye impulser fra kultur- og samfunnsliv.

I 1921 leverer han sin sirmlig gjennomarbeidete diplomoppgave om Dampf-elektrizitätswerke og reiser hjem med beste karakter. Og en lei hoste. Det siste bringer ham videre til et lengre opphold på Glittre Tuberkulosesanatorium. Det oppholdet er kanskje også en grotesk, men logisk overgang tilbake til den norske virkeligheten.

Forskjellene i lynne og livsinnstilling mellom Marta Indergaard og Erik Hoftun er store. Erik henger ved kulturradikalere som i Martas omdømme er direkte skandaløse. Les Lavik! er hennes respons, med henvisning til en velkjent forfatter av oppbyggelige skrifter. Kanskje ikke så rart at Marta aner uråd. I alle fall blir det med det ene året som lærerinne i Gol. Hun søker seg til skolen på hjemstedet, og de to bryner seg mot hverandre på avstand inntil Erik sender et brev i 1925: Nå har vi hus og hjem!

Hva har skjedd? Driftsstyreren ved Ål kraftverk, Kristian Thon, har sagt opp jobben. En medvirkende årsak til det er kanskje at han kommer dårlig overens med Hoftun, denne perfeksjonisten av en kontrollør, som til og med har bedre utdanning enn ham. Dermed ligger veien åpen. Den neste driftsstyreren heter Erik Hoftun. Stillingen passer hans kombinasjon av utdanning, grundighet, sans for detaljer og sterke pliktfølelse.

Og så følger det en egen bolig med stillingen. Dette er gode nyheter. Samtidig er det kanskje også egnet til å skape et lite sug av savn hos Marta, som alltid har lagt stor vekt på omgivelsene. En gangbar veibeskrivelse til deres fremtidige hjem, er: Kjør oppover dalen mot Ål, så blir det styggere og styggere, og der det er aller styggest, der er det! Litt av et paradoks.

Av alle steder i denne vakre dalen med brede, åpne kulturlandskap, skal de bo i en heslig røys! Naboskapet med fossen er også egnet til å skape illevarslende anelser.

Sommeren 1926 gifter de seg, og straks over jul året etter kommer Odd som den eldste av tre sønner. I et hus nede ved elva. Med en maurflittig, pliktoppfyllende og stillfarende kraftverksbestyrer til far, og en livsglad, utadvendt og trossterk lærer til mor.

 

KRAFTVERKSGUTTEN

En steinrøys ved en foss i skogen. En kraftstasjon, ei mølle og et sagbruk nede ved elva. Estetikk eller hensynet til dyrkingsjord, værlag og trygghet hadde visst ikke hatt noen betydning for valg av denne tomta. Likevel utretter mora det mirakelet det er å skape de stusslige omgivelsene om til et hjem med en nydelig hage omkring. Og rundt står bondesamfunnet med sine hevdvunne verdier og gjør det til en selvfølge å dyrke de jordlappene som tross alt finnes. Ku og gris hører med som tilskudd til en sparsom, kommunal driftsstyrerlønn.

Eldstegutten må et stykke opp i lia, til Opsata, for å finne den jevnaldrende leikekameraten Torleiv. Men Odd holder seg mest hjemme. Uten at det er egnet til å berolige. Usikrete dammer og andre installasjoner skaper feller som lett kan ende et ungt liv. I Ylifossen løser tømmerfløterne opp en stokkekvase, bokstavelig talt med livet som innsats. Fireåringen Odd kan selvsagt ikke dy seg for å gå helt ut på steinknausen, enda mor hadde lovt ham juling om han gjør det. Og juling blir det. Det sier mye både om konsekvens og tiltrekningskraft at det blir tre omganger med pryl innen dagen er omme!

Odd er nok også ille ute noen ganger. Som når han som trettenfjortenåring skal hjelpe til med å fjerne nåler fra demningen. «Nålene» er cirka to og en halv meter lange plank som står i ei ramme i elveløpet. Vannstanden ble regulert ved å sette inn eller ta ut disse nålene. En av nålene er i ferd med å forsvinne i stryket. Odd griper fatt i den, samtidig med at strømvirvlene

gir den fart. Han blir slått ut av balanse og er på vei ned i vannmassene, men i siste øyeblikk får han grepet rundt den smale planken han nettopp hadde stått på. Der henger han etter armene over fossen og overrasker seg selv ved å være i live.

At Odd stort sett holder seg hjemme, betyr langt fra at barndommen er ulykkelig. Den fem år

yngre broren Erling er en super leikekamerat. Og det er mye å følge med på for en som har som ambisjon å bli som far.

«Den kvelden lyset gjekk, sat eg og las høgt. Brått vart det mørkt og alarmklokka tok til å ringa på sprengen, » skildrer Odd dramatisk i en stilbesvarelse fra 1939, og fortsetter: «Han far sette på spranget nedover, og Tufte [maskinisten] kom like etter. Eg og tok ei lommelykt og sprang. I alle glas var det mørkt  men ute skein månen. Med det samme eg hadde opp døri slo røyklukti mot meg. Det sto ut gneistar frå generatoren. Eg lyste nedover, men kunne ingenting sjå av røyken.» Så følger hele den stemningsmettete beretningen om denne nesten trolske kvelden og det hektiske arbeidet med å finne feilen, så å si med pusten fra sambygdingene i nakken. «Det var viklingane det var gjenge utover», konstaterer tolvåringen

Odd kyndig, og gir seg opp til mor for å rapportere. «Telefonen kima i eitt. Mor hadde fullt arbeid med å ta imot. Eg skulle ned med tenger og skruvejarn til han far.»

Ikke bare gir denne stilbesvarelsen fra femteklassingen ved Sando skule et ekte og autentisk stemningsbilde fra arbeidet i et kraftverk. Det mer enn antyder hvilken yrkesvei gutten kommer til å velge!

Når han ikke er med i kraftverket med far eller i grønnsaksåkeren med mor, sitter han gjerne inne og bygger modeller i papp og papir. Alene, eller sammen med bestefar fra Batnfjord, som bor med dem i et helt år. Da er Odd ti. Innen bestefar reiser, har han og dattersønnen laget en flott skutemodell. Så drar de av gårde på mange, lange tankereisersammen, over havstrømmer og fiskebanker til fjerne farvann. Det er ikke alltid lett å rekke hjem før sengetid. Og straks før søvnen, tumler kanskje tankene videre. For når han blir stor, vil han ut å se på ordentlig alle disse forunderlige stedene som bestefar og han har besøkt i leken!

Stakkars bestefar Ole Knudsen Indergaard mistet synet og satt i stummende mørke de siste årene. Og han som var så glad i å lese. Da han døde, tok mor med seg Odd og dro i begravelsen på Nordmøre. Det var i de første krigsårene. Reisen gikk i ruinene etter krigsmaktens klappjakt på kongen, som hadde valgt nesten den samme ruten til sin flukt.

Oppgavene er mange for bestyreren ved Ål Elektrisitetsverk i 1930- åra. Foruten drift og utvidelser av kraftverket og linjenettet, driver verket elektrisk installasjonsforretning. Driften av den kommunale bygdemølla hører også med til Erik Hoftuns ansvarsområde. I tillegg til  han og hans familie, har kontrolløren, maskinisten, lagermannen, møllerne, linjearbeiderne, montørene og elektrikerne, læreguttene og praktikanten sin daglige gange ved verket. Det er et helt, lite industrisamfunn på 18–20 mann. I anleggsperiodene vokser antallet arbeidere til 100–120. Det er hele tiden klart hvem som er sjefen. Bestyrer Hoftun skjøtter sine oppgaver i pakt med sin sterke pliktfølelse og det konservative, politiske grunnsynet han har med seg hjemmefra. Klassemotsetningen er imidlertid ikke verre enn at de få gangene det spisser seg til konflikt, står kraftverksbestyreren og arbeiderne på samme side mot eieren av verket, herredsstyret. Men kraftverksgutten Odd beveger seg mellom alle klasser, uten hensyn til usynlige skiller.

 

MELLOM NYTT OG GAMMELT, BEDEHUS OG FRILYNNE

Faren er det store idealet. Og så er han så god å holde i hånda. Erik Hoftun er opptatt sent og tidlig med driften og administrasjonen, som en daglig leksjon i arbeidsetikk og plikttroskap. Kontoret hans er bak en dør i bestyrerboligen. Der fyller han hele 21 kopibøker med sirlig korrespondanse i løpet av sin driftstid. Det kommer en stadig strøm av mennesker som skal snakke med far. Viktige samtaler. Interessante mennesker. Som den fargerike husvennen Anders Haug. Han er styreleder for kraftselskapet, rektor ved Lien landbruksskole og en ettertraktet foredragsholder over hele landsdelen. Han og det øvrige styret gjør sitt til at bestyrerboligen blir et eget, lite framskrittsentrum i bygda, der planer og vyer får nøktern form og forsiktige tallanslag.

Jobbetiden under og etter første verdenskrig fører til dyrtid og børskrakk. Næringsaktiviteten synker, det blir arbeidsledighet. Likevel overgår etterspørselen etter hvert kapasiteten i kraftverket. Samtidig kommer det spørsmål fra de fire kommunene lenger ned i dalen etter strøm fra Ål. Erik Hoftun legger ivrig planer for å utvide verket så det kan forsyne ikke bare Ål, men hele Hallingdal. Byggearbeidet kommer i rette tid for å bøte på arbeidsledigheten. Jobbløse tjener en liten daglønn på å hogge ut steinblokker til den nye kraftverkshallen ut av granittberget rett ved siden av. Det svarer seg, siden lønnskostnadene er langt lavere enn materialprisene på denne tiden. Alt skjer med rå muskelkraft. Den nye stasjonen står ferdig i 1935. Så tar det likevel ikke lang tid før kraftbehovet igjen overstiger kapasiteten. I 1940 var også andre utbyggingstrinn fullført under Hoftuns direkte ledelse.

Senere bevilget herredsstyret 5000 kroner ekstra – en hel årslønn! – til Erik Hoftun for alt arbeidet han la ned under denne langdryge utbyggingsperioden. Han hadde spart verket for langt større beløp enn det ved innsatsen sin.

Kraftverksbestyreren har ikke bare ansvar for de store linjene. Han skal også holde oversikt over abonnentene og tariffene. Den første pristariffen stammet fra 1913. Den baserer seg på faste årlige avgifter beregnet etter antall lamper i huset. Dette er et greit system for et elvekraftverk hvor det bare er kapasiteten i kilowatt som teller. Men det er for lett å stjele strøm. I 1919 kommer vippetariffen. Strømuttaket blir begrenset av en vippe som får lyset til i blinke dersom du tar ut mer strøm enn det du betaler for. Slik holder Erik Hoftun styr på toppbelastningen i kilowatt, så han kan se den i forhold til kapasiteten i kraftstasjonen. Samtidig introduserer han et nytt, moderne apparat for abonnentene sine: Magasinkokeplaten.

Denne nyvinningen gir mulighet til fikse kombinasjoner for smarte strømkunder. Om kvelden

trenger de strøm til lys. Men nattestid kan de la magasinkokeplaten stå på. Varmen blir lagret, så de kan bruke den til å koke dagen etter. På den måten får strømkundene flere kilowattimer for den samme prisen. Vannet i elva renner jo uansett, enten det er dag eller natt. Ellers veksler betalingssatsene etter hva strømmen skulle brukes til. Prisen for å drive en gårdsmotor

blir for eksempel gradert etter landskylda på gården. Tankegangen er enkel og demokratisk: En storbonde har større nytte av motoren enn en småbruker. Husholdningsapparater som strykejern går etter fastpris: Fem kroner året. I 1926 har forresten 216 husmødre i Ål skaffet seg hvert sitt 300 watts strykejern. Og alt skal administreres av kraftverksbestyreren. Disse tariffsystemene finner forresten, kuriøst nok, et direkte ekko noen tiår senere i Nepal, via en opplagt forbindelse.

Året 1935 bringer ikke bare et nytt utbyggingstrinn ved verket. Selveste julaften kommer far Hoftun stolt hjem med en nesten ny Chevrolet 1926-modell, og sommeren etter drar den lille familien på ferie. Odd tar ferien stående. Bak førersetet. Derfra kommer det en endeløs og entusiastisk strøm av spørsmål og kommentarer direkte inn i øret på faren. Og faren er tålmodigheten selv. Han svarer og svarer, forklarer og svarer. Hvor går ferien? Bilen kjører fra kraftverk til kraftverk, til guttungens åpenbare begeistring. I nabodalføret Numedal har Nore kraftverk nettopp slått på turbinene. Fantastiske 100 000 kilowatt, Europas største vannkraftverk på den tida! Selvsagt må det tas i øyesyn. Underveis treffer faren igjen en studiekamerat fra fagskolen i Porsgrunn. Åtteåringen Odd hører med lange ører. Kompisen har gått i årevis uten arbeid. Nå har han endelig fått seg jobb. På kraftverket? Nei da. Som betjent på bensinstasjonen.

Dette er 1930-årene i storskrift. Det er krisetider. Norge vipper mellom gammelt og nytt, fattigdom og framtidstro. Bilferie er likevel unntaket. Bilen er til bruk i jobben. Erik Hoftuns verden er arbeid og stadig mer arbeid.

Elva nedenfor huset gir energi til kraftverket. På samme måte sørger Marta Hoftun for å fylle bestyrerboligen med sin egen, smittende energi. Besøkende med et ærend til kraftverksbestyreren blir gjerne bedt inn til middag og en humørfylt prat med bestyrerkona. På husmormøtene introduserer hun nye, elektriske husholdningsapparater i beste tupperware-stil. Elektriske komfyrer begynner å bli kjent. Men hva med alle de andre apparatene? For eksempel denne maskinen som kan samle opp støv ved å suge det gjennom en slange og ned i en pose? Det skal visstnok også finnes maskiner som overtar slitet med klesvasken.

Slik blir Marta Hoftun kraftverkets ansikt utad. Og en uunnværlig assistent for Erik, som ikke er i nærheten av å ha hennes kontaktskapende evner. Bestyrerkona blir også raskt en ettertraktet foredragsholder, kåsør og taler, i alt fra det frilynte ungdomslaget til 17. mai. Dette samtidig med at hun styrer husholdningen og hagelandet, der guttene også har hver sin jordlapp å sørge for. Ordet «matauk» er flittig i bruk. En av Odds faste oppgaver er å måke hestestallen ved mølla hver lørdag. Der er det plass til ni hester for bøndene som venter på å få malt kornet sitt. Det blir møkk nok til å gjødsle de små åkerlappene. Anstrengelsene gir overskudd til å sende eldstegutten av gårde med matpakker til folk som har langt mindre å rutte med. For sult og fattigdom er en påtrengende bygdevirkelighet i 1930-årene.

Naturligvis engasjerer Marta seg i kirka og på bedehuset. Kraftverkshjemmet blir et fast tilholdssted for emmisærer, misjonærer og andre omreisende med noe på hjertet. Blant dem er Marie Monsen, misjonæren, kvinnesakskvinnen og predikanten som er opphavet til en omfattende kristen vekkelse i Kina. En annen foredragsholder fra denne tiden er ingeniøren Albert Hiorth, som lager storslåtte planer for kraftverk og irrigasjon i Palestina, med profetiene og beskrivelsene i Bibelen som utgangspunkt.

Slutten av 1930-tallet og krigsårene er en brytningstid for tro, tanke og refleksjon. Ute trekker det opp til et storpolitisk oppgjør. Dette gir en dyster valør til hverdagen hjemme, som består av jevnt, ensformig arbeid for de aller fleste. Brytningene mellom tradisjonell bondekultur og industrisamfunnet er tydelige. Skepsisen er stor til alle disse lønnsmottakerne som kommer flyttende til bygda og reiser krav om samfunnsendringer. I troslivet finnes det lignende motsetninger. Pinsebevegelsen kommer som et folkelig klassefenomen, og en dame gjør skandale ved å entre prekestolen i Ål kirke på selve juledag og skjelle statskirken ut etter noter!

I fravær av underholdningsprogrammer på tv, er det foredrag og diskusjonsmøter i ungdomslag, husmorlag og andre foreninger. Bedehuset bidrar med et mangfold av kulturimpulser innenfor spekteret av det kristelige. Indremisjonen står gjerne for en selvbevisst lekmannskristendom, med røtter tilbake til Hauges bevegelse. Men også Grundtvigs kunnskapsnysgjerrige trosforståelse er til stede, med kirken som sitt feste. Marta Hoftun engasjerer seg både i kirken og på bedehuset, og motsier dermed alle oppfatninger om at disse miljøene er  uforenlige.

1930-årene er tiden for store vekkelser. Ål er intet unntak. Mor Marta framstår raskt som en åndelig lederskikkelse i bygda. Hun er etterspurt som sjelesørger og blir en åndelig mor for Ingeborg Skjervheim. Senere blir Ingeborg den første utsendingen for Tibetmisjonen til Nepal, hvor hun virker som jordmor og misjonær i distriktet rundt Tansen i mer enn 30 år. Denne løpebanen begynner hjemme på kjøkkenet hos Marta, dit Ingeborg søker tilflukt fra en vanskelig hverdag hjemme på Skjervheim.

Sønnen Odd er gjerne med på alt som foregår, også på vekkelsesmøter. Men faren synes best om å være hjemme. Det ligger atskillig selvovervinnelse bak, når han likevel blir med på bedehuset. Etter talen er det vitnemøte. Det er ved en sånn anledning at Erik Hoftun reiser seg og bekjenner seg som en bevisst troende. Siden fortsetter han sitt flittige bestyrerarbeid. Et utadvendt liv og trosproklamasjoner blir aldri hans sak.

 

FEM TANKS OPPOVER VEIEN

Det tar tid før tyskerne når Ål i 1940. Velplasserte ladninger under bruene ved Svenkerud lenger ned i dalen sinker framrykkingen. En dag kom meldingen likevel: Nå nærmer de seg. Og de kommer til å passere på hovedveien like ved hageporten hjemme!

Året før økte familien fra fire til fem, da lillebroren Sverre ble født. Nå evakuerer Erik Hoftun kone og barn et par mil unna til en lærerfamilie de kjenner oppe i en sidedal. Odd nekter å la seg evakuere. Han vil være med far hjem igjen og ta del i det som skjer. Det er ingen annen råd. Odd får sitte på stanga ned bakkene til verket igjen. Men da må han også love å stelle huset!

– Det rullet fem tanks oppover veien. Det var innledningen. Så kom kolonne på kolonne. Jeg sto der på kjøkkentrappa sammen med far, forteller Odd, som var godt og vel 12 år da okkupasjonen var et faktum.

At dette gjorde uutslettelige inntrykk, er vel nesten unødvendig å si. Men situasjonen roer seg, og familien blir gjenforent. Det hersket en frykt for at tyskerne ville bombe kraftverket. Dette viste seg ubegrunnet. Isteden tropper kommandanten opp som kunde. Okkupasjonsmakten trenger 250 kilowatt umiddelbart!

Det er mer enn dobbelt så mye som nabokommunene bestilte da Ål kraftverk utvidet sin kapasitet noen år i forveien.

Etter hvert etablerer tyskerne seg med en base på Torpomoen, et par kilometer nedenfor kraftverket. Der bor til tider 1500–2000 soldater, mange av dem på rekonvalesens i fredelige Norge, fra en betydelig mer utsatt posisjon på Østfronten.

For kraftverksbestyreren representerer tyskerne generelt, og øverstkommanderende spesielt, et klamt nærvær. Eksamensdiplomet fra Wismar henger på veggen bak skrivebordet og røper at her er en lokal mann som behersker deres eget språk. Men Erik Hoftuns opplevelse av Tyskland fra 1920-årene er virkelig noe helt annet enn det Tyskland som denne pratesyke offiseren representerer. Den store strømbestillingen gir ham mye å tenke på. Kraftanlegget er allerede overbelastet, og neste byggetrinn er ennå ikke fullført. Krigen, kravene om leveranser og vanskeligheter med å få tak i materiell og reservedeler – alt dette setter bestyrer Hoftun under sterkt press.

Om Erik er lavmælt overfor tyskerne, så legger Marta ikke fingrene imellom. Impulsiv som alltid skjeller hun soldatene huden full når de slår hestene nede ved saga hvor de henter sagflis til stallene sine.

Våren 1941 er folkeskolen unnagjort. Lærer Lars Gran ved Sando skule sender med en dose skryt til «ein framifrå lærehuga gut, stille og tenksam» og ønsker lykke til på veien. Det er bare det at det finnes ingen vei videre. I alle fall ikke i Ål. Det eneste alternativet for videre skolegang, er middelskole og hybelliv på Hønefoss. Men der setter mor Marta ned foten. Sønnen på 13 alene, i denne usikre krigstiden? Nei, gutten min!

Selvstudier ved korrespondansekurs gjenstår som alternativ. Dette betyr enda flere ensomme dager. Og store krav til selvdisiplin. Det første er helt greit. Det andre kan kanskje være så som så. Tysk er noe herk. Kjemi derimot! Det er fest i stua når kjemisettet kommer i posten. Den gamle øvelsesboka er full av svimerker og sprutflekker og forteller sitt om faglig fordypning.

I tillegg til selvstudiet er det Odds oppgave å passe minstebroren, foruten å høre på illegale radiosendinger på nabogården Gullhagen der han henter dagens melkerasjon grytidlig om morgenen. Så skal han avlegge sin rapport om verdens tilstand for faren hjemme før frokost.

Krigsårene gir også en evne til å improvisere og greie seg med minimum. Det skal vise seg nyttig senere, under andre himmelstrøk og forhold som er enda mer preget av mangel enn krigstidens Norge.

Også det sterke samholdet på tvers av alle generasjoner og grupperinger gir gode erfaringer for senere bruk. Som den desidert yngste, føler Odd seg hjemme i en liten krets av fortrolige venner som samles til ukentlige bønnemøter. Odd trakterer trøorgelet – og blir kjøpmannens beste venn. Han kom til Ål for å overta forretningen etter at forgjengeren hans tente en fyrstikk for å se om det var mer igjen i et oljefat. Denne grundig omvendte kjøpmannen sliter

med et alkoholproblem. Å dele det som tynger, bøye kne og legge fra seg alle byrder og bekymringer skaper enhet og styrke. Slik lever de dramatisk og sterkt gjennom krigstiden, som fortrolige i en gjensidig forståelse og erkjennelse av menneskenaturens skrøpeligheter.

Presten i bygda, Karl Johan Øie, er en annen god venn av kraftverksfamilien. Han er skrøpelig og syk, men usedvanlig når det gjelder vidsyn og talegaver. Frittalende og krass som han er, ender han i husarrest, og det går rykter om at han vil bli sendt til Grini. For å ta det sikre for det usikre, samler Øie alle konfirmantene fra de tre kirkene i prestegjeldene, Torpo, Leveld og Ål, til en felles konfirmantgudstjeneste. Dermed er alle unnagjort – unntatt en. For Odd hadde meslinger den dagen. Så når Øie fortsatt ikke er arrestert neste søndag, tar han likegodt hele konfirmasjonshandlingen om igjen hjemme hos Hoftun, og med Odd som eneste konfirmant.

Odds bråmodning gjennom krigs- og ungdomsårene vekker nok tanker hos foreldrene. 30-åra ga ikke rom for faren til å utfolde seg fullt ut som den dyktige fagpersonen han er. Så kom tyskerne og gjorde tilværelsen enda trangere for ham. Han forsøkte å søke seg videre bort fra Ål et par ganger, uten at det ble noe av. Nå finner han seg selv igjen i eldstegutten: Fascinasjonen for teknikk, iveren etter å tilegne seg kunnskap og evnen til å gå planmessig og målrettet inn i oppgavene. Også mor følger guttens utvikling med et våkent blikk. Hun gleder seg sikkert også stort over at hennes egen tro finner gjenklang i sønnen.

Våren 1944 er korrespondansekurset i middelskolefag mer eller mindre fullført, og Odd setter seg på sykkelen. Reisa ut i verden lar seg ikke utsette lenger. Han kjenner seg vel litt som Vesle Daniel i visa til Jakob Sande og kaster et lengselsfylt blikk framover. Samtidig får foreldrene et langt og alvorsfylt øyekast der de står ved portstolpen og vinker. Gutten er 16 år. Fra nå av er han på egen hånd.

Reisa ender i Hønefoss, 16 mil unna, hvor han avrunder selvstudiene med årseksamen for andre middel. Og fra høsten 1944 er han elev på realgymnaset, tredje klasse. Odd får leie hybel i tredje etasje i et hus som for øvrig står tomt i påvente av husvertens giftermål og får snart oppleve krigsalvoret på kroppen. For nå er tyskerne lei av de mange sabotasjeaksjonene fra kommunistene og Milorg på Ringerike. Den 19. september 1944 slår Reichskommisar Terboven til mot Hønefoss med en hel armé av Gestapo, SS og Wehrmacht-soldater.

Det blir fem dager med skrekkvelde. Høyttalerbiler kjører rundt med streng melding om at alle må holde seg innendørs. Ferskingen Odd har ikke fått dette med seg, og strener av gårde som vanlig med skoleveska under armen. Han blir raskt jagd hjem igjen av en brysk soldat. Fem dager i isolasjon følger. Eneste mulighet til informasjon og kontakt med omverdenen er ved å kikke ut vinduet. Derfra ser Odd hvordan soldatene endevender hus for hus. Omsider dundrer det på døra to etasjer under ham, og han skynder seg ned for å åpne. Soldatene roter gjennom hele huset uten å finne noe av interesse. Men ute ser de ferske gravespor. Har eieren forsøkt å gjemme noe? Odd blir kommandert til å spa opp hullet mens soldatene står rundt og ser på. To sylinderformete gjenstander vekker både frykt og mistanke. Så viser det seg at husverten har gravd ned noe søppel – to gamle telefonbatterier inklusive.

Odd slipper med skrekken. Da går det langt verre med mange andre. Fem personer blir henrettet på stedet, blant andre redaktøren for Ringerikes Blad. En døv mann hører ikke anropet og blir skutt når han krysser veien for å hente grønnsaker i sin egen hage. Hele 286 personer blir arrestert. 236 av disse blir sendt i fengsel eller til Grini.

Det blir så som så med skolegangen denne krigsvinteren. Tyskerne har rekvirert alle skolebygninger som militære forlegninger. Skolen holder det gående i bedehus og tomme butikklokaler rundt omkring i byen. Klassen til Odd har tilhold i røykesalongen på Grand Hotell. Skolens rektor er på Grini, og de fleste av de yngre lærerne er i dekning eller har reist til skogs med Milorg. Krigsredslene trekker ut, før freden endelig kommer med tidenes vårløsning: «Heile natta dreiv det lukkelege menneske omkring i gatene. Nå var det slutt med blending. Lyset strøymde frå butikkvindauga og stråla frå gatelampene. Landet gjekk verkeleg mot lysare tider,» skildrer Odd i stilboka si.

 

«VILLMANNEN»

Tiden i Hønefoss faller sammen med en av de mest bevegete tidsperiodene i norsk historie. Europa gjennomfører sitt generaloppgjør med fascismen. Fredsvåren 1945 utløser en stemning av frihet og framtid som man må ha opplevd for å forstå. Plutselig blir lokket løftet av, og informasjon strømmet på. Daglig kommer det meldinger av verdenshistorisk format.  Riktignok er troen på teknikkens vidunderlige, nye verden grundig kompromittert ved den fabrikkmessige jødeutryddelsen og atombomben. Likevel er det mye som er egnet til å skape optimisme og begeistring. Ungdomsmiljøene summer av foretakslyst,  som en landsdekkende tenketank for fremtiden. Alt er mulig. Nå er sjansen der til å bygge en varig og bindende fred. Den som vil, kan være med å skape en ny politisk orden. Nie wieder Krieg!

Midt i det hele følger Odd med i samtiden, som stiften følger rillene i en grammofonplate. Han flommer så over av tiltakslyst og ideer at det skaffer ham tilnavnet «Villmannen». Medelevene får venne seg til å høre intellektuelt utfordrende ytringer fra hans kant i klasserommet. Ikke minst oppdager han hvilke muligheter som kan åpne seg ved det å ta initiativ, da religionslærer Oddmund Hjelde påskynder ham til å være med og danne en gymnasiastgruppe av Studentforbundet. På Hønefoss blir Forbundet et fristed hvor likesinnede utfolder tro og tanke i ivrig felleskap. Da er det en særlig skatt i elevmiljøet å være en selvstendig frifant uten familie rundt seg. Hybelen til Odd ble raskt samlingsstedet for en liten celle av gymnasiaster og studenter som lever sterkt, fritt og bohemsk for forbundet og hverandre. Sene kveldstimer går med til å diskutere, be til Gud og legge elleville planer. Her kan de prøve ut ideer og tanker, og ikke minst gi hverandre støtte både i trosliv og fremtidsfrykt.

Anført av Odd, markerer dette miljøet seg med en offensiv stil i debatter og evangeliseringsframstøt. Studentforbundet utgjør også en første satsplanke for å delta på leirer og møter, noe som gir et vidt kontaktnett og nye muligheter for å engasjere seg. Oslo er bare en times bussreise unna. Der er toneangivende personer i forbundet som professor Nils Alstrup Dahl, residerende kapellan, senere biskop Alex Johnson og student Jacob Jervell aktive.

Arven fra moren slår gjennom, men ikke som en blåkopi. Det ligger i Odds karakter å insistere på å samle kunnskaper, ta dem til følge og tenke sitt.

– Står ikke det i motsats til troen?

– Nei,, det styrker den. Vel og merke om kunnskapen ikke blir arrogant. Det er så lett å forkludre det hele med en selvopptatt væremåte.

Det kan bli smertelig, likevel. Hva syntes moren egentlig om sønnens store appetitt på ny viten? Mor Marta Hoftun, den trossterke opphavskvinnen til mange av Odds egne holdninger?

– Det var et av de vanskelige punktene, innrømmer Odd.

Det begynte allerede under krigen da han satt hjemme og leste en lærebok i zoologi av Anatol Heinz. At menneskene skal stamme fra apene?! Renspikket evolusjonteori! Visst blir det diskusjoner. Mor Marta står klart og steilt på tros- og synspunkter fra sin generasjon, og beholder dem livet ut. Brytningene fortsetter gjennom gymnastiden og studiene. Mor og sønn får gjensidig erfare at de begge er viljesterke og prinsippfaste. De slår ikke hånden av hverandre for det. Hva skal de putte hverandre i båser for? De har likevel kjernen i troen felles.

Lektor Zachariassen gir klassen en stiloppgave som gir Odd anledning til å sette ord på denne brytningen. «Mitt standpunkt til kristendommen», heter oppgaven. Odd griper fatt i forholdet mellom tro og vitenskap. Står de virkelig så steilt mot hverandre? «Mitt svar på dette spørsmålet er blitt: Kristentro og vitenskap strir ikke mot hverandre, så sant de begge har sannhetskravet som eneste ledesnor. Men en må huske på at Bibelen ikke er en lærebok i naturvitenskap. [—] Bibelens verdensbilde er det som jødene hadde for 2000–3000 år siden, og mens menneskenes viten har øket, er Bibelen i dag som den var da den ble til.» At han dermed kommer fram til helt andre konklusjoner enn mora, hindrer ham ikke i å hevde en like glassklar trosbekjennelse som henne. For: «Alt dette er bagateller, og rokker ikke ved Bibelens religiøse sannheter,» erklærer han.

Lektor Zachariassen får også entusiastiske utlegninger om Ibsens skuespill Brand, som kunne vært en filolog verdig. Kompromissløsheten og helheten i denne skikkelsen passer som hånd i hanske for denne ungdommen, med de høye kravene til både seg selv og tilværelsen. Men det kan bli for mye av alt, og han ender med å ville skyve den kalde Brand-innstillingen fra seg.

Da er det annerledes med Peer. I september 1945 setter gymnaselevene i Hønefoss seg i «Ormen Lange» – en knottfyrt, generatordrevet monster av en leddbuss. Målet er Oslo hvor Nationaltheatret benytter freden og frihetsrusen til å sette opp Ibsens Peer Gynt, med Alfred Maurstad i hovedrollen og Johanne Dybwad som Mor Åse. I dette stykket finner Odd tanker som gjenspeiler hans egen opplevelse av sammenheng og mening: «Det kom så blendende klart fram: livet har en mening, mennesket har en bestemmelse. Vi har et stempel på vår panne, en lengsel i vår sjel mot noe høyere, en trang etter evige verdier. Dette vårt adelsmerke forteller oss at vi ikke er født til verden ved en tilfeldighet. Den Gud som skapte oss og la himmellengten ned i oss, han har en plan med hvert enkelt menneske. Det står til oss om vi vil

innordne oss denne planen, eller om vi vil «gå under i tåkete lande», noterer han. Dette passer som hand i hanske med hans egen livsfølelse. Det sier vel også sitt om en finslepen varhet for kallstanken at Ibsens drama blir en leksjon i livsbestemmelse og framtidslinje. Men vennene har nok likevel lettere for å assosiere Ibsens Brand med denne steile og foretaksomme unggutten enn den vankelmodige, holdningsløse Peer.

Odd reserverer ikke sine initiativ til det kristelige segmentet, men tar grep og kveiker nytt liv i Brage, det gamle gymnasiastsamfunnet i Hønefoss. Dette også skaffer fram erfaringer. Her kommer, lederen, initiativtakeren og – i alle fall for en kort stund – politikeren til syne.

9. september 1945 holder partisekretær Haakon Lie et foredrag på Søndre Torg i Hønefoss. Odd har skrevet «Politisk dagbok» med sirlig skrift utenpå et blankt hefte. Nå fylles sidene med et utførlig referat og en like utførlig kritikk av foredraget. Han stiller seg skeptisk til den sosialdemokratiske planøkonomien. Lies utfordrende form: «Vi krever – vi krever» appellerer

heller ikke til en gutt som har ydmykhet og strenge selvkrav med seg som dyder hjemmefra. Men han er kanskje likevel på drift bort fra den familiært betingete konservative legningen? Bestefaren tjente Høyre som ordfører i Gol. Og onkel Anton, morens storebror og odelsbonde på Indergård, har vært i Amerika og ytrer seg bramfritt og kompromissløst: Sosialisme og Arbeiderparti er blant Satans verste oppfinnelser, og kommunismen er den rene vederstyggelighet.

Nå fordøyer Odd bok på bok om politiske emner. Talentet i å anspore, trekke tråder og skape et større perspektiv utover det nære og hverdagslige, er da også helt opplagt. Han kan ikke la være å teste tanken: Kanskje bestemmelsen hans er å rydde opp i all den råttenskapen som finnes i politikkens verden? Det må i tilfelle være som en erklært kristen politiker. Ifølge moren en selvmotsigelse, men der er han uenig. Han selv vet at det bor en leder i ham. Og han har til hensikt å leve et oppofrende liv i Kristi tjeneste, likegyldig hvordan.

Odd har forresten ikke vært alene i tenkesmia gjennom disse årene. I gymnastiden var Helen Ørvig fra Moss på en forbundsleir på Larkollen hvor Odd deltok fra Hønefoss. I en enkel og inderlig appell spurte hun forsamlingen: Brenner vi egentlig for det vi tror på? Dette ble begynnelsen på ti års brevkontakt, til tider intenst, til andre tider med måneders og års opphold. Kall og livsbestemmelse er sentrale temaer. De møttes bare et par tre ganger, fra hver sin side av et kafébord.

 

TRAGEDIE OG OPPBRUDD

De lette og lyse fremtidstonene blir brutalt dempet, når husverten banker på døra til hybelen for å viderebringe en telefonbeskjed: Du må ta første tog hjem til Ål! Det er den 16. november 1945.

Om Odd aner uråd, så skyver han det fra seg og hopper på kveldstoget. To menn kommer inn i kupeen ved Nesbyen stasjon. De snakker lavt og hoderystende om en ulykke som visst har skjedd den samme morgenen. Odd spør ikke hva som har hendt. Men et agg setter seg fast i ham. Har dette noe med ham å gjøre?

Faren Erik Hoftun er 48 år og har arbeidet hardt i hele sitt voksne liv. I praksis var hele 1930-tallet en sammenhengende anleggsperiode. Og så kom krigen med sine påkjenninger. Dette var noe av bakgrunnen for at styret for kraftverket ga driftsstyrer Hoftun to måneders ekstra ferie. Denne fatale dagen står Erik og Marta og sønnene Erling og Sverre på farten. De skulle reise på besøk til mors familie i Batnfjorden. Far skulle bare gjøre sin sedvanlige tur til inntaksdammen for å sjekke isforholdene først. Men hvorfor blir han så lenge borte? Mor sender 14 år gamle Erling opp. Erling finner den velkjente lua hans. Ingenting annet. Hva som hendte der oppe, vet ingen. Men det var glatt, og rekkverk manglet. De stengte maskinene og soknet i inntaksdammen. Så fant de ham i et åpent stryk i den islagte elva et stykke nedenfor.

Dette er hva moren og onkelen, Nils Hoftun, har å fortelle når Odd går av på Sando stasjon. Odd bryter ikke sammen. Han er den eldste sønnen, han må være sterk. Også moren gjør seg sterk. Erling går for presten denne vinteren. Sverre er seks år. Hun og de to hjemmeværende sønnene må ut av bestyrerboligen innen tre måneder for å gi plass til en ny bestyrer. Nå nyter de godt av at Erik Hoftun har investert i et hus på Sundre. Dermed har de et sted å flytte til. Marta Hoftun opplever også mye god hjelp og støtte fra bygdefolk. På kort varsel får hun tilbud om å overta to halve lærerstillinger, ved Sundre og Sando skoler.

Slik går livet videre. Men ingenting blir det samme igjen. Og Odd står igjen og tenker: Jeg vil bli som far. En samvittighetsfull og dyktig mann som gjør sitt beste i den stillingen han har.

Våren 1947 halvannet år senere kommer enda en kø av oppbrudd og omveltninger. Først er det farvel med Hønefoss. Så følger et endelig farvel med Ål. Marta har fått jobb som lærer på hjemstedet på Nordmøre, og Odd tilbringer sommeren med å hjelpe til med flyttesjauen. Erling er allerede på plass på slektsgården, som gårdsgutt for onkel Anton.

Kontrastene mellom den gamle og den nye hjembygda er store. Særlig onklene vekker en blanding av skrekk og fascinasjon. Anton Indergaard var kommet hjem fra Amerika og opererte som stridbar odelsbonde. Ole K. Indergaard var felespellemann og levde et heftig liv i København der han utdannet seg til dyrlege. Vel hjemme igjen får fela en annen låt. Han blir han så grundig omvendt som vel kan tenkes, og vier all ledig tid til bibelstudier og forkynnelse. I tidens løp gjennomfører han langt på vei et fullt teologistudium ved siden av veterinærpraksisen.

Odd føler seg ubekvem med onkel Anton og morens tendens til å opptre dømmende overfor folk med andre meninger. De troende i den lille grenda holder seg med en intern, spissfindig strid som Odd aldri blir helt klok på, annet enn at den gir et forstemmende inntrykk både for de som står utenfor og de som står innenfor. På samme tid tåler de raust og romslig alle de villfarne menneskene som omgir dem. Odd kan ikke godta intoleransen. Samtidig må han beundre den sikre og urokkelige forvissningen de har om sin barnestand hos Gud. Og hvor kompromissløse de er i sin kamp mot synden og uretten de finner i seg selv. Her på Nordmøre var visst den haugianske kristendommen enda bedre bevart enn hva han var vant med fra Hallingdal. Om enn i en noe stivnet form.

Omkalfatringen er total når høsten 1947 kommer og Odd reiser til det ensomme brakkelivet i militæret. Kontrasten til de aktive fellesskapsårene i Hønefoss er stor. Han avtjener verneplikten som vakt og verkstedpraktikant ved Kjeller flystasjon. Dette gir den nødvendige praksisen til senere studier. I februar 1948 kupper kommunistene Tsjekkoslovakia, et land med sterke humanistiske og demokratiske tradisjoner, filosofenes og de dannete samtalenes land. Verden har våknet til kald krig. Alle illusjoner om en enhetlig, samlet verden av fredelig sameksisterende stater er stein døde. Og så kommer høyskolestudiene og kaster enda mer rundt på tankegodset fra gymnastiden