petersplassen.no © 2009                    

 Petersplassen skriveverksted

 Peter Svalheim

 

 Utdrag fra Kraftverket.

 Odd Hoftun: Portrett av

 et livsverk (Avenir forlag).

 

 Boka er på cirka 410 sider.

 (Tekstutdragene her er uten noter,

 tabeller og tillegg).

 

Kapittel to: En helt alminnelig ingeniør?

 

August 1948. Hvem er det som står ved døra til biblioteket i den svære trappehallen som utgjør aulaen ved Norges Tekniske Høyskole på Gløshaugen i Trondheim, midt i mylderet av studenter like ferske som ham selv? Jo, det er Odd. Den monumentale hallen er overstrødd med nisjer og arker, som om den holder av plass til kommende helter og helgener. Kunne ikke Trondheim nøyd seg med én katedral? Nei, for dette er et fremtidstempel. Det er den ennå ikke skapte historien som suser i søylegangene. Og det er studenter som ham selv som skal skape den. «Hvor Norges fremtid bygges.» Det er den lett pompøse selvforståelsen ved NTH, i én setning. Nå skal Odd ha sin daglige gang her de neste fire og et halvt årene. Han kjenner etter. Det er dette han har drømt om helt siden før skolealder, ikke sant? Og så har han virkelig nådd hit, trass i troskriser og et følelsesliv i ungdommelig berg-og-dalbane. Bare det er et under. Dermed er han vel glad og fornøyd? Selvfølgelig. Det er ikke noe mindre enn vidunderlig å gå på oppdagerferd her i disse korridorene og finne vidåpne dører hvor han enn

snur seg. Han som alltid har villet bli som faren, burde vel være udelt og harmonisk gl ad over å ha nådd dette målet? Likevel går det et kaldt gufs nedover ryggmargen, og han kjenner ungdommelige anfektelser foran dette definitive skrittet videre. Er det ikke en stolt og selvgod

materialisme som rår grunnen her? Og hvordan står det egentlig til med ham selv? Det sterke, kristne fellesskapet i Hønefoss er et minne, bare. Tiden i militæret forløp i ensomhet og vankelmot, og har etterlatt ham et indre som minner ham om en potetbinge om våren! Og så denne vanen han har lagt seg til med å kaste bort penger på sigaretter. Hvordan kan Gud bære over med ham i lengden? Kanskje han er i ferd med  å forspille sin livsmening og bli en helt alminnelig ingeniør, med lønnsregulativer, familiehensyn, lune tøfler, villa og hytteliv – men uten spor av noe bestemmelsens pannemerke? Han opplever det som hult og tomt å hengi seg til en fascinasjon over teknikken for dens egen skyld. Skal han virkelig jobbe ni til fire og ferdig med det?

 

ET TRETVUNNET TAU

Det tar ikke lang tid før Odd frir seg fra vankelmotet. Jo, egentlig er det helt underlig hvordan Gud hele tiden har stelt alt så fint til for ham, og hvilket sikkert spor det hele går i! «La intet menneskelig være dere fremmed,» lyder appellen fra rektor Harald Dahl til de ny-immatrikulerte studentene. Nettopp det er hva unge Hoftun har til hensikt de neste fire og et halvt årene. Han vil ikke bli en fagidiot. Isteden vi han engasjere seg for fullt i alt hva studiene og studentlivet har å by på. Dette er et ledd i en utdanning han pålegger seg selv: Å bli så dyktig som mulig på alle de feltene han opplever som sine. Det skal være hans forberedelse på den gjerningen som han aner ligger foran der et sted. Og så kaster han seg ut

i studentmiljøet med en energi og intensitet som kan være egnet til å forskrekke.

– Odd var en lederskikkelse, ikke ved å belære men i kraft av sitt personlige eksempel. På den ene siden beskjeden, på den andre siden utrolig sta, beskriver studiekollegaen Inge Johansen:

– Han skremte nok også en del ved å være som han er, og å jobbe så intenst. Samtidig var han en aktiv, skarp og intellektuelt anlagt debattant som satte ting på dagsorden.

Inge og Odd har troen felles. De finner hverandre raskt i studentmiljøet, og blir venner og samarbeidspartnere både for studietiden og livet.

Odd velger tilleggsfag med det for øyet å få en så vid kunnskapsbase som mulig. Handelskorrespondanse, regnskapsføring og bedriftsøkonomi er sikkert bra å kunne. Også «vassbygg» med kraftutbygging får plass på timeplanen. Det samme gjør husbygging. Alle sammen fag som kommer til å vise seg nyttige, om enn i overraskende sammenhenger. Maskinfag er en obligatorisk del av elektroutdannelsen, og viser seg langt mer matnyttig enn mye av det elektrotekniske. De rent teoretiske fagene som matematikk og vekselstrømsteori får imidlertid tommelen ned. «Lite knyttet til praksis», er Odds kategoriske dom. Da er filosofi noe annet. Kanskje ikke så veldig praktisk, nei vel, men det faget er nå likevel en fest og en glede fra ende til annen. Filosofilærer er residerende kapellan, senere biskop Tord Godal, en venn og støttespiller i studietiden.

I løpet av studiene tar Odd også den ideologiske vandringen han begynte på i Hønefoss, ut i full konsekvens. Han melder seg inn i Sosialistisk Studentlag med den erklærte hensikten å teste ut det kristne grunnsynet i den politiske virkeligheten. Dermed har han også tatt plass midt i den særegent norske, ideologiske tenkemåten hvor haugiansk hverdagskristendom, den grundtvigianske folkeopplysningstanken og arbeiderbevegelsens solidaritetstanke tvinner seg om hverandre til én streng.

Etter hvert dør politikerspiren ut. Om Odd noen gang hadde en statsminister i magen, så fordufter den i løpet av et par år, selv om det politiske grunnsynet blir værende. Men så har han i alle fall prøvd ut det sporet.

Det kristne studentfelleskapet ved høyskolen er labre greier, etter Odds kresne vurdering. Valget står mellom de lokale gruppene til studenterforbundet og studentlaget. Naturligvis vier Odd sin energi til forbundet, som ga ham så mange gode opplevelser i gymnastida. Det viser seg raskt at forbundsgruppa i Trondheim ligger på sotteseng. Dermed står den «kjedelige og konforme» lagsbevegelsen igjen som alternativ. Det krever selvovervinnelse. Lagsfolkene er kanskje også reservert mot denne filosoferende og nesten hyperaktivt kompromissløse kristensosialisten. Odd undrer seg på sin side over alle de skillene som finnes: Kristne – ikke-kristne; kirken – sektene; frisynet – pietismen; laget – forbundet; borgelig – sosialist; arbeider – bonde. Hvorfor må han støtt havne overskrevs med ett bein på hver side? Han forstår dem alle. Det eneste han ikke forstår, er hvorfor de ikke kan gå sammen om det gode og det sanne.

Barrierer lar seg overvinne.

Innen studiene er over, har Odd lagt ned en innsats i Trondheim Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Og han noterer seg en nyttig erfaring: Det er mye mer givende å engasjere seg aktivt og konstruktivt, enn å la seg passivisere av skepsis. Odd Hoftuns liv som student er

langt fra ekstravagant. Han har klart for seg at studiene altoverveiende blir finansiert av mors lærerlønn, og skaffer seg en regnskapsbok. Utgiftene fører han i tre kolonner: «Leveutgifter», «Utgifter til studiene», og «Luksus». I den siste kolonnen kommer trikkebilletter, frimerker og epler. Eller kanskje en utflukt med studentlaget. Hvis det nå ikke er en avis eller bok som frister over evne. Også medlemskapet i Studentersamfundet blir sirlig ført i denne rubrikken.   Det samme gjør gjensynet med en barndomshelt, Albert Hiorth, et halvt år før han døde: Kroner tre for foredrag på Betania.

Underveis arbeider Odd med å finne sin egen livsvei. Hvordan kombinere ingeniørutdanningen, hans lederegenskaper og troen? Må han velge, eller kan disse trekkene få plass i én person, ett livsløp? I tillegg kommer andre emner som han fatter interesse for. Teologi? Humanistiske fag? Litteratur? Samtidig vokser en fjerde impuls seg stadig sterkere, inspirert både av misjonen, av den gryende u-hjelpstanken og av heltene i samtiden, Fridtjof Nansen og Mahatma Gandhi. Om en bare kunne være til hjelp for mennesker som lever i fattigdom, nød og vantro. Han vil velge side og gjøre en innsats. Men hvordan? Om han nå bare var medisin- eller teologistudent, så kunne han blitt misjonær! Han leser Gunvor Hofmo, og kjenner samme trang som henne:

Å det å vende tilbake til livet

med renset hjerte

å bøye sitt ansikt mot dypet

sammen med jordens barn

å se med deres øyne, snakke

med deres stemmer

å våkne i deres morgen og brenne

i samme sorg!

 

STUDENTERSAMFUNNSFORMANNEN

Høsten 1951 er Odd formann i det kristne studentlaget ved NTH. Visst er det moro og   spennende å se at planer og programmer lykkes, selv om organisasjonsarbeidet holder ham travel og er trettende i lengden. Han lover seg selv og alle andre dyrt og hellig at neste semester skal han ta studiene litt mer alvorlig. Det er jo tross alt de som er grunnen til at han er her. Dermed er det mildest talt ubeleilig når valgkomiteen ved studentersamfundet ringer og vil ha ham som formannskandidat for vårsemesteret 1952.

Som fersk student kjælte han en stund ved tanken på dette vervet. Disse overmodige ambisjonene hadde han fullstendig glemt. Det passer da også usedvanlig dårlig. Dette er avslutningssemesteret, med viktige eksamener. Mor er helt imot. Men han stiller – og tar denne lettsindigheten med i syndsbekjennelsen samme kveld for sikkerhets skyld.

Studentersamfundet var, og er fremdeles, Trondheims fremste debattforum. Formannsvervet er forbundet med prestisje – og mye hardt arbeid. På denne tiden vandrer om lag 1000 studenter ut og inn av de ærverdige bygningene på Gløshaugen. Opp mot halvparten av dem oppsøker lørdagsforedragene i den karakteristiske, runde storsalen som fortsatt er tilhold for Samfundet. Arrangementene følger et fast mønster: Først foredrag, helst med en kjendis som kan presentere aktuelle og gjerne provoserende synspunkter. Så et kunstnerisk innslag. Deretter er det debatt, og til slutt en sosial samling med god mat og foredragsholderen i avslappet prat med en mindre gruppe studenter. Formannen spiller en nøkkelrolle, som vertskap for de prominente innbudte, og ikke minst som ordstyrer i de til tider heftige debattene.

Allerede i det første semesteret i 1948 fikk Odd følingen med hvilken snert det kunne være i polemikken, i møte med den engelske filosofen, rasjonalisten og skeptikeren Bertrand Russell. Russells entré 2. oktober 1948 var for øvrig av det dramatiske slaget. Han ankom byen i et firemotors sjøfly som havarerte da det landet i Hommelvika litt innenfor byen. 76-åringen Russell berget både seg selv og notatene sine ved å svømme i land, med dokumentkofferten på strak arm over hodet – før han holdt sitt foredrag som nok i stor grad gikk studentene over hodet. Nede i salen satt unge Hoftun og hoppet i stolen over Russells sarkasmer og ønsket seg engelskkunnskaper nok til å ta til motmæle.

Senere hiver Odd seg jevnlig med i debatten som en slags fanefører for tro og intellektuell redelighet. Med tilhørere som altoverveiende forholder seg avmålt skeptiske til kristeligsinnede synspunkter, krever dette sitt. Møter man forberedt og har noe på hjertet, så setter man seg likevel i respekt.

1. desember 1951 blir Odd Hoftun valgt som formann. Formannen plukker selv ut de medarbeiderne han vil ha. Inge Johansen og sosialistvennen Richard Sivertsen er blant de selvskrevne. Med et styre i ryggen og med gode råd og tips fra Tord Godal i lomma, reiser han til Oslo for å finne foredragsholdere. Arbeidet er krevende. Samtidig kan det være takknemlig, for det er prestisjefylt å få entre talerstolen i Trondheims Studentersamfund.

Formannen står fritt til å forme sin egen, personlige linje. Samtidig skal programmet gjerne være variert, det må knytte an til aktuelle temaer i tiden, og det må utfordre og egge til meningsutveksling. Det er vanlig at studentersamfundsformannen viser ansikt i studentorganet Under dusken. Odd summerer sin livs- og kallsfølelse i en artikkel med tittelen «Livet som begynner i morgen»: «Å leve opp Til det beste i seg selv. Det kan reises folkehøyskoler på dette slagord. Verre er det å praktisere det. Så lukker man øynene og er seg selv nok. Inntil man ikke lenger holder det ut, men må la hjertet slippe til med sitt halvkvalte

rop: Finnes det da ingen mulighet for å få sprengt jernvesten slik at man kan få puste fritt? I det femtende kapittel i Johannes’ evangelium står det et vers som lyder slik: «I har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt eder. Og jeg har satt eder til å bære frukt, frukt som varer, for at Faderen skal gi eder alt I ber om i mitt navn.» Det finnes en mulighet, og dette verset gir svaret i konsentrert form. Problemstillingen er her på en fantastisk måte snudd på hodet: Det er ikke jeg som skal søke sannheten. Her er ikke lenger snakk om å vurdere de forskjellige livssyn og å prøve å finne ut hva man skal velge som sin Gud. Jesus sier intet om å få «det beste» ut av øyeblikk eller framtid. Der gis ingen alternativer å velge mellom. Jeg er simpelthen utvalgt. [...] Dette verset fra Johannes evangelium betyr meget for meg. Det kommer av at disse ordene på en merkelig måte har maktet å sprenge den egosentriske stålkulen og gitt meg en mulighet til å betrakte meg selv utenfra.»

Vel tilbake kan han presentere en liste som begeistrer. Einar Gerhardsen har nettopp gått av som statsminister, og finner tid til å foredra om Nord-Norge-planen for studentene. Den kristne, mystisk anlagte kunstneren og forfatteren Ørnulf Ranheimsæter er representert. Det samme er forfatteren Sigurd Hoel,  psykologen Øyvind Skard, Arnulf Øverland med sin beske kritikk av kristendom og landsmål, arkeologen Sigurd Grieg og teologen Jon Jonsson. Den intenst stillferdige danske bondegutten og forfatteren Martin A. Hansen gjør et mektig inntrykk på studentene. Men det absolutte høydepunktet for Samfundet og formannen selv, er den tyske kjernefysikeren, astrofysikeren og filosofen Carl Friedrich von Weizsäcker. Han holder forsamlingen i ånde med et «gjennomført elegant foredrag» om teknikkens åndelige bakgrunn: «Vitenskap og teknikk har kommet i stedet for religion. Vi tror ikke at presten kan

frelse vår sjel, men vi tror at det kommer lys når vi skrur på bryteren», spissformulerer han ifølge et nesegrust referat i Under Dusken. Weizsäckers konklusjon er at vi gjør ting i beste mening, men så ender det opp i det verste. En mer presis oppsummering av tidsfølelsen anno 1952 er det vel vanskelig å tenke seg. Det er også egnet til å gjøre inntrykk på studentersamfundsformannen, som selv for lengst hadde forlatt fascinasjonen av teknikken for dens egen skyld. Odd har en lang, privat samtale med denne imponerende tyskeren, og sitter igjen med sterke inntrykk og en modnet samfunnsorientering.

Da semesteret var over, kan han konstatere at han var kommet fra oppgaven med æren i behold. «Hoftuns linje – for den var der – går fra Ranheimssæter over Weizsäcker og Martin A. Hansen til Jon Johnson. Innimellom kommer det så mer jordnære ting som Gerhardsens Nord-Norge-plan, Brunvands forsvar for forsvaret, Øyvind Skards testbatteri, Sigurd Hoel om den personlige friheten og Arnulf Øverland om sproget. En heldig blanding. Så kan også Hoftun glede seg over at det er nettopp det som representerer hans linje som i størst grad vil bli husket. Hoftun var behagelig rolig i møteledelsen. Han kunne også den kunsten å bare si takk til en foredragsholder hvis det ikke var noe mere han skulle ha sagt», oppsummerer møteanmelderen.

Men formannen pakker seg ut av formannskontoret og går rett over til eksamensbordet. Resultatet blir så som så. Nå gjenstår bare ett semester til å gjøre diplomoppgaven i faget Elektriske anlegg.

Høstsemesteret 1952. Som studietiden nærmer seg slutten, stiger intensiteten i diskusjonen om karrieremuligheter og lønnsregulativer studentene imellom. Men også ulandenes behov for teknisk utvikling er et diskusjonstema, som særlig tidsskriftet Contactor tar på stort alvor. Contactor er et internordisk forum for kristne ingeniører og teknologer. Det samler studenter til regelmessige konferanser og seminarer på 1950-tallet, hvor også Odd er med. Især er finnene aktive på dette feltet. «På hvilken måte kan ingeniøren gjøre en innsats i misjonens tjeneste i oversjøiske land?» spør dette magasinet. Bladet ser to muligheter til å kunne yte en innsats i misjonen: Enten ved at misjonsselskapene  tar ingeniører i sin tjeneste, eller ved at kristne ingeniører går i de stedlige myndighetenes og den lokale private industriens tjeneste. Om ingeniører skulle bli engasjert av misjonen direkte, ser bladet for seg en rekke muligheter. Misjonsselskapene kan selv sette i gang og drive industri på misjonsfeltet. Eller misjonen kan opprette tekniske fagskoler med kristne ingeniører som ledere og lærere. «Da det i de fleste misjonsland er en veldig mangel på faglært arbeidskraft, vil slike skoler sikkert kunne regne med myndighetenes velvilje i langt høyere grad enn de rent allmenndannende skoler,» vurderer skribenten.

Parallelt med studiene har Odd underlagt sin særlige livsfølelse en grundig undersøkelse. Spørsmålet hans er det samme som alle unge mennesker stiller seg selv: Hva skal jeg bli? Forskjellen er kanskje intensiteten og konsekvensen. Underveis er det mye som har påvirket ham. I bunnen ligger den sterke pliktfølelsen som han har med seg hjemmefra, og en grunnleggende forståelse av at livet ikke er tilfeldig. Moren er nok den som har gitt de viktigste impulsene. Venner og studiekolleger er med. Ibsen spiller en rolle ved å gi ord til tankene. Hans Nielsen Hauges etiske impuls e vesentlig. Luther finnes der i bakveggen. Det var han som dro kallsforståelsen over til det personlige planet og utfordret den enkelte: Du har en særlig plass på jorda. Under det hele finnes Kristus, han som sa Følg meg.

I desember 1952 er studiet fullført, og han reiser fra Trondheim med en litt ryddigere nøstekurv enn han kom dit med: Han er en ingeniør som tror han skal arbeide i Ulandstjeneste. Men først må han ha yrkespraksis.

 

TAFJORD

Odd tar ikke strake veien inn i arbeidslivet, likevel. Først vil han yte moren gjengjeld. Ikke bare har hun finansiert studiene for ham. Hun har gitt ham en ballast i form av tro og prinsipper, som han verdsetter høyt. Dermed drar han til Batnfjorden og slektsgården Indergård, hvor mor Marta og de to yngste sønnene Erling og Sverre deler et gammelt, forfallent og utrivelig våningshus med de øvrige av gårdens beboere. Den dårlige psykiske helsen til en inngiftet tante er med på å gjøre hverdagen vanskelig. Atmosfæren er i det hele tatt helt annerledes knugende enn i det hjemmet Marta Hoftun selv skapte i Ål.

Odd har allerede laget tegningene. Alle tillatelser fra byggemyndighetene ligger klare på bordet. Våningshuset må i praksis bygges opp helt fra grunnen av. Jobben tar ni måneder, sammen med en dyktig håndverker og husets egne folk. Resultatet er et funksjonelt, etter tidens standard moderne hus med flere boenheter. Biproduktet er erfaring innen alt hva byggefaget vedrører. Han vet det ikke selv ennå, men innen noen år kommer denne erfaringen til å være den viktigste, praktiske ballasten hans i et oppdrag langt hjemmefra.

I september 1953 er det tid for å se seg om på arbeidsmarkedet. Valget faller på Tafjord Kraftselskap i et erkevestlandsk landskap: Tettbygde øyer med en eim av sild, trange fjorder som ender i stupbratte skrenter og høye fjell. Her vil han nok få praktiske erfaringer som kan bi nyttige i u-land. At landskapet samtidig gir jobben et skjær av eventyr, er også bare fint. Odd har fast kontor og bosted i Ålesund. Selve kraftverket ligger i Tafjord, helt i bunnen av Storfjorden, et par timers reise med båt innover fjorden. Landskapet er dramatisk, også i faktisk forstand. Det vitner ikke minst Tafjordulykken i 1934 om. I disse omgivelsene er det store utfordringer i vente for den som vil hente ut vannkraft. De første utbyggingsplanene med tilhørende overføringsledning til Ålesund, lå på bordet allerede i 1913. Tafjord Kraftselskap blir konstituert 21. juni 1917, på initiativ fra til sammen 13 kommuner på Sunnmøre og i Romsdal. Den første kraftstasjonen, Tafjord 1, åpner i 1923. Den virkelig store utfordringen ligger i overføringsnettet. Knapt noen i verden har bygd høyspentlinjer i et så vanskelig terreng tidligere. Ingen har spent så lange linjestrekk noen gang, heller. Overraskelsene og utfordringene står i kø for arbeidslaget på over 200 mann. Snøskred og fonngufs river mastene på sjøen. Linjene må legges om flere ganger før strømmen endelig kan slås på 22. oktober 1923.

Også bedriftskulturen i Tafjord Kraftverk har en markant topografi. Direktøren fra 1917 til 1954, Sigurd Bakke-Fagerberg, holder en høy klasseprofil. Når Odd ankommer, er avstanden til mellomsjiktet fortsatt stor. I løpet av sine to og et halvt år ved kraftselskapet skaffer unge Hoftun seg et ry som brubygger ved å ta initiativ til turer, arrangementer og samvær på tvers av klasseskillene i bedriften. Han får også oppfylt sitt ønske om felterfaring, og det i rikt monn.

Høsten 1953 blir Odd i første omgang satt til å rydde opp i arkivet med gamle tegninger.   Ikke stort til utfordring. Neste jobb krever litt mer analytisk kløkt. Til nå har de første kraftstasjonene, Tafjord 1 og 2, dekt behovet. Ettersom forbruket har steget, er det nødvendig å øke produksjonskapasiteten. Det skal skje ved å bygge Tafjord 3, hvor overingeniør Fridthjof Norstrøm Heske foreslår en dristig konstruksjon av trykksjakta. Direktør Bakke- Fagerberg er skeptisk, og finner endelig noe fornuftig å sette unge Hoftun til: Han får i oppdrag å kontrollere Heskes regnestykker. Alt i alt er det første året på jobben rolig. Odd får god anledning til å dyrke litteratur og poesi, som er blant de store interessene hans på denne tiden. Han benytter også frivaktene til å utforske sine egne egenskaper som skrivende. Etter hvert øker ansvaret og arbeidspresset. Sjefene kommer med oppdrag på alt fra bolighus og innredning av nytt kontorbygg til ombygging av linjer og transformatorstasjoner. Og så går jo strømmen til stadighet. Det byr på stemningsfulle måneskinnsnetter i kraftverksbåten for å reparere sjøkabler – om det ikke er rett ut i et snøinferno på høyfjellet. Oppgaven med å etterse kraftledningen fra Tafjord viser seg perfekt for den som vil tørrtrene til Himalaya. Som når Tafjord-linjen faller ut i et forrykende snøvær vinteren 1954, og hele nordre Sunnmøre med Ålesund ligger i mørke. Feilen ligger i Uriskaret, 1150 meter over havet. Linjegjengen er allerede på plass i ei anleggshytte like ved. Odd får skyss inn fjorden og skal ta seg opp i fjellet på egen hånd. Han prøver seg med skiene. Som om de er til hjelp opp den stupbratte lia og videre opp i snaufjellet, i én meter nysnø og bitende vind. Det går litt bedre når han flytter skiene fra beina til armene, og bruker dem som flytepongtonger mens han sparker seg fram i snøkavet. Oppe i skaret har snømassene forvandlet tre svære, opp til 30 meter høye master mer eller mindre til skrapjern. Reparasjonsarbeidet blir et umenneskelig slit selv for de herdete linjekarene.

 

EN PRESTELIG PLAN

Det er ingen tvil om substansen i den praktiske erfaringen for ingeniør Odd Hoftun. Det viktigste utkommet av Tafjord-tiden er det imidlertid residerende kapellan Roger With i Ålesund som sørger for.  With følger godt med når det kommer unge, friske krefter til byen. Så hender det seg sånn at det kommer en nyutdannet lærerinne til byen høsten 1952. Hun har fått jobb på Nørve skole og har andre- og sjetteklasse foruten alle sangtimene ved skolen. De nye lærerinnen heter Ingeborg Marie Marcussen,  $«Ingeborg» for høytidelige anledninger og dypfølte kjærlighetserklæringer, det mer lattermilde «Tullis» til hverdags.

Tullis ble født i september 1929 og vokser opp som den eldste av tre søstre og en bror i en skravleglad kjernefamilie som er nyfikent årvåken for alle slags kulturimpulser, i den lille sørlandsgrenda Gjeving like ved Lyngør. Rundt henne er en storfamilie av buldrende onkler som ynder å provosere med bastant bakstreveri, og tanter som villig lar seg forskrekke. Bestefaren Jens Marcussen slo seg opp på shipping under første verdenskrig, og ble noe av en væreier der i sørlandsskjærgården. Blant sine til sammen tolv barn, fire sønner og åtte døtre, pekte han ut Tullis’ far Martin til å bli ingeniør  og drive sliperiet, hjørnesteinsbedriften i lokalsamfunnet. Av støpning er Martin kanskje mer av en kunstner og folkehøyskolemann, men han tok nå denne ingeniørutdanningen, som student på et av de aller første kullene ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Ektefellen Ruth Nævestad kom fra en etablert kjøpmannsfamilie i det høyborgelige og knøttlille skipsfarts- og kjøpstaden Tvedestrand, og forsyner familien med all den nøkterne realisme som mannen måtte ha i mangel. Dermed er formelen for den særegne familieatmosfæren klar; borgelig og konform i grunndraget, men samtidig full av innfall som utfordrer den adstadige levemåten posisjoner og rang vel egentlig tilsier. Søndagsutflukter i sjektefart mellom holmer og skjær og med nistekurvene bugnende av eggesmørbrød og munker er en del av livskunsten. Risøy folkehøyskole ligger vegg i vegg i det lille skjærgårdssamfunnet, og familien tar gjerne del i alle kulturimpulser derfra. Den stedlige kristendomsforståelsen blir røktet av KFUK og KFUM, som utmerker seg med et lyst og inkluderende kultursyn. Vekkelser er det også.

Gjennom oppveksten har Tullis gjort alt dette til sitt. Men hun holder litt avstand likevel. Det kan bli vel mye borgelighet. Utdanningsveien som lærer er ikke helt etter onklenes smak: «Disse som vil belære oss hele tiden.» Hun tar utdanningen i Oslo, først med sanglærereksamen for direktør Lindeman ved musikkonservatoriet, så ved Oslo lærerskole hvor rabulisten og radikaleren Trygve Bull er blant lærerne. Innen utdanningen er over, forskrekker hun slekta ved å fristille seg fra dette miljøet av høyrekvinner og forretningsfolk.

Som nytilflyttet orienterer Tullis seg raskt mot KFUK og KFUM i Ålesund. Men hun møter også gjerne opp i kirkeakademiet i byen. Der er ingeniør Odd Hoftun annonsert som foredragsholder, og ham har hun hørt om. Når hun får øye på ham, blir hun nesten skuffet. Er det ham, den lille, unnselige mannen? Men så må hun se en gang til: Som han vokser når han kommer bak talerstolen!

Nå viser det seg at kapellan With har planer. Etter gudstjenesten en søndag sender han beskjed ned i benkeradene med klokkeren: Om ikke frøken Marcussen kan komme til ham på middag etter gudstjenesten? Frøken Marcussen møter opp. Innen desserten er hun blitt søndagsskolelærer. Senere verver han ingeniør Hoftun til samme ærend, etter samme metode.

Så står de der med hver sin søndagsskoleklasse dør i dør, og kan ikke unngå å bli kjent med hverandre. Så lar With noen ord falle på tomannshånd om den ene til den andre. Og om den andre til den første igjen. Odd får en solid lovtale fra kapellanen om denne gladlynte sørlandsjenta. At hun halter litt gjør da ingen ting! Og hun får høre om den kjekke, unge ingeniøren som har praktisert kristelig spagat ved å delta aktivt både i Forbundet, Laget og Samfundet i løpet av studietiden.

Her viser residerende kapellan seg særdeles velinformert. Nevøen hans, Arthur With, har vært studentlagsprest i Trondheim og er en god venn av Odd. Han har nok sikkert informert onkelen om hvilken kapasitet som har kommet til hans prestegjeld. Da har han sikkert også fortalt om de lange og engasjerte diskusjonene, særlig om teologi – senere henviser han frydefullt  til «alle disse grausamme salben» fra Odd.

Hvor mange felles kirkeganger og søndagsmiddager skal til for å skape den livslange alliansen mellom disse to? Det er usikkert. Men metoden virker. Og en høstdag i 1954 går de to en lang tur. Han er 27, hun 25, og de opplever en gjensidig lykksalighet over å ha møtt hverandre. Hun har søndagskåpen på, og en søndagshatt over et åpent og lattermildt ansikt som har hentet farge fra lange og deilige dager på sørlandske holmer og skjær. Sin egen hatt letter han på, slik man gjør i 1950-tallets Norge, hver gang hun visker til ham: Der kommer en

av elevene mine! Ute i fjorden gir hurtigruta et støt i fløyta. Måkene bakser med sitt.

Praten går ikke bare lett. I alle fall ikke i begynnelsen. For det er noe spesielt han har på hjertet. Han, den fåmælte av de to, har til hensikt å forklare seg. Han har et alvorlig anliggende. Det er visse ting som hun må få vite om i tide. Han vil ærlig og redelig forhindre at den unge kvinnen binder seg til ham uten å være klar over følgene. Han nevner ordet Kall. Og Livsbestemmelse. Hun på sin side, kikker undrende på denne unge mannen som kan virke beskjeden og stillfaren. Men det han sier kommer konsentrert og kraftfullt. Hvem er det hun har kommet i befatning med her, egentlig? Er det selveste Brand?

Brevvekslingen de to imellom gjengir presist hva han har på hjertet: «Du må gjerne kalle det hva du vil, jeg for min del har ofte kalt det «kallet». Med det har jeg ikke ment et konkret kall, som for eksempel et misjonskall, men en livsholdning – et ansikt vendt opp mot en større virkelighet enn den vi kan oppfatte med våre sanser. Det er Guds stempel på vår panne, ganske uavhengig av tro og livssyn. Bare glimtvis har vi sett inn i den annen virkelighet. Men likevel, vi har sett nok til at vi har blitt overveldet, vi kan ikke lenger tvile på at denne virkelighet eksisterer. Men vårt naturlige menneske stritter imot og vil hindre oss i å ta konsekvensen av det vi har sett. Denne redsel kan bare overvinnes ved en radikal beslutning om å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det for meg vil være blodig svik fortsatt å flykte fra denne beslutning – og alle de andre beslutninger som måtte følge etter den første. Hvorfor det er slik, kan jeg ikke gi noen fornuftig begrunnelse for. Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor noe som er det eneste naturlige for de fleste av mine venner, skal kjennes som svik for meg. Det kallet kan jeg aldri gi fra meg – så det nytter ikke å bremse på meg!

Når de møtes igjen i Tullis’ hybelleilighet etter denne brevvekslingen, har de mye å snakke om. Visst kjenner hun seg igjen i det han skrev. Hun er slett ikke fremmed for denne andre virkeligheten. Som han, har hun vokst inn i troens verden fra barndommen av. Men valøren er en annen. Å være her i Ålesund hvor hun trives så godt, uten å gi seg lov til å høre til? Å ha sin bestemmelse et annet sted? Det må da vel være hjerteskjærende for foreldre og familie som blir valgt bort til fordel for land og verdensdeler som kanskje ligger enda lenger av sted enn Kierkegaards 70.000 favner. At Tullis får sin retning radikalt endret fra denne dagen, er det lett å bli enige om. «Det kan jo være at kallet på denne måten kom til meg óg», skriver den unge lærerinnen til ham senere. Da har dette med kall og livsbestemmelse blitt et uhyggelig konkret valg de skal ta sammen, og det verste i verden ville være om han skulle reise alene. Senere i livet hender det vel at han erter henne med å spørre om hun heller ville ha vært gammel lærerinne i Ålesund? Og da svarer hun vel som så at det ville hun ikke hatt noe imot, for der var det godt å være. Men angrer hun? Nei, på ingen måte, for hans entusiasme var blitt hennes.

Hun lovte forresten aldri å la være å bremse på ham. Han avkrevde aldri et slikt løfte heller, forresten. Så bremse gjør hun, av alle krefter.Når hun finner det nødvendig.

 

MARERITT OG STENGTE VEIER

I løpet av Tafjord-tiden skal Odd også få kjenne på kroppen hva som faktisk kreves for å gjennomføre en god idé. Høyspentledningen av stål over Uriskaret er et kraftsluk. Mye av energien forsvinner rett ut i lufta i form av varme. Sommeren 1955 vil Tafjord Kraft skifte ut de gamle stålledningene med nye aluminiumsliner med stålkjerne. Dette vil spare energi tilsvarende et helt lite kraftverk.

Odd får jobben med å planlegge ombyggingen. Den nye stålaluminiumlinen måler en tomme i diameter og veier 2 kilo per meter. Den kan ikke skjøtes og blir levert på tromler i ferdigkappede lengder med vekt på opp til 2,5 tonn. Løftet er for stort for helikopter. Hvordan

skal han da få fraktet dem opp i fjellet der de skal monteres? Det er da Odd får en idé. Da linjen ble bygd femti år tidligere, bar en gjeng med anleggsarbeidere kabelen opp i fjellet. Odd vet at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag er i pengeknipe. Hvorfor ikke invitere studenter og gymnasiaster til lagsleir inne i Valldal, som er utgangspunktet for transporten?

Den nye direktøren, Frithjof Norstrøm Heske, er med på notene og lover lagsbevegelsen 25000 kroner for jobben. Odd detaljplanlegger hele operasjonen. Programmet er som følger: Blodslit om dagen, gudsord om kvelden. 120 ungdommer biter på. Leiren blir et minne for livet. Oppdraget høres enkelt ut i teorien. Ungdommene skal bære til sammen 18 linelengder i varierende lengde fra dalbunnen opp den bratte lia og over snaufjellet til skaret 1150 meter høyere oppe. Odd skal lede det hele med radiokommunikasjon og militær kommando. Han skal få dem til å fordele seg langs ledningen i ti meters avstand, løfte den og bevege seg i takt over elva på en provisorisk hengebru, og videre opp lia til de når snaufjellet. Ledningene må for all del ikke subbe i bakken, av hensyn til den bløte aluminiumen. Lengden tilsvarer spennet mellom mastene. Den lengste er 1100 meter.

I praksis går det alt annet enn glatt. Odd oppdager at det er en himmelvid forskjell på de tøffe, seige rallarne fra 1920-tallet og dagens skoleungdom. De greier simpelthen hen ikke jobben. Odd må skaffe en vinsj i en fart for å gi trekkhjelp oppover den bratteste lia. Han er i febrilsk aktivitet døgnet rundt for å få det hele til å gli, opp og ned lia med en radio som ikke virker, journalister som vil ha sitt, misfornøyde arbeidslag og oppgaver som overgår evnene og kreftene til deltakerne. Det er knapt et ledig minutt til å putte en matbit i munnen. Når sommeren i tillegg blir en av  de varmeste på mange år og både vannforsyningen og kloakken svikter på Valldal skole som tjener som leirsted, så kan marerittet knapt bli mer komplett. Det måtte være om ungdommene får magesjau. Noe de også får.

Ingeniør Odd Hoftun synker sammen i lia med en ubrukelig radiosender og ønsker seg et hull å  forsvinne ned i. Og på skjærene hjemme på Gjeving ligger en kjæreste og skriver bekymret: «Jeg har virkelig tenkt at vi skulle få leve et langt liv sammen, men hvis du sliter og strever slik så er det ikke godt å si hvordan det vil gå.»

Når leiren er over, er jobben bare halvgjort. Kraftverket må henge opp blokker i mastene og dra de gjenværende ledningene opp på den måten.

De synes likevel innsatsen fra ungdommene var så imponerende at Laget får pengene sine.  Og Laget prøver seg med lignende prosjekter flere ganger senere. Mange av de 120 deltakerne på denne aller første arbeidsleiren til Laget, er senere å finne sentralt plassert i norsk kirke- og samfunnsliv. Stikkord «Valldal» vekker humrende minner og felleskapsfølelse. Flere av dem

kommer også til å la seg verve til lignende aksjoner, denne gangen med industrireising i et lite fjelland i Asia som formål. Idemakeren selv sitter igjen etter tidenes marerittsommer, og med erfaringer som skal komme til nytte under andre himmelstrøk.

Det hører med blant nyforlovede å fortelle hverandre alle sine bekymringer. Tullis har en medfødt svakhet i hofteleddet. Odd må motstrebende innrømme at helsen hans visst ikke er på topp, den heller. I alle fall ifølge legen, som nærmest har garantert ham en tidlig død som følge av høyt blodtrykk. Med uhjelpstjeneste som ambisjon, minner dette unektelig om historien om den blinde som skulle lede den halte. Tullis er inne på det samme: «Tror du ikke Gud har en mening med å ha gitt deg det høye blodtrykket? Tror du at du kan få utrettet mest

ved å slite deg ut og gjøre voldsomme ting på et par år, istedenfor å øve en mer stille innflytelse på dine arbeidskamerater i den mer prosaiske og rolige hverdagen?» skriver hun bekymret fra Gjeving, februar 1956. Hun lar det skinne gjennom en frykt for at Odd lar seg styre av smiger; i Trondheim som Studentersamfundsformann, og i Tafjord som spektakulær dugnadsleder. «I alle fall er jeg ofte redd at du tror at det er bare da du utretter noe. Men jeg kan betro deg at jeg har hørt en og d del beundring for deg nettopp fordi du hjalp din mor med husbyggingen, og for det eksemplet du ga arbeidsfolkene og kontorfolkene i Tafjord kraft. Det er virkelig noe i det å ta sitt daglige mest prosaiske arbeid som en gudstjeneste,» minner hun om. Og tilføyer: «Dermed vil jeg slett ikke ha sagt at du ikke er eslet til noe større.»

For de nedslående helseperspektivene hindrer ikke Odd i å holde fast på at han er på oppbrudd. Der ute et sted venter et oppdrag på ham.

Da er det langt vanskeligere å finne et oppdrag. FN flagger et behov for medarbeidere til en teknisk skole i Eritrea. Odd søker, og blir innkalt til Bergen. Men kommer slukøret hjem. Han måtte love å være fullstendig nøytral i livssyn. Etter hans oppfatning er det et ulogisk og umulig krav, uansett tro og livsholdning. Så han betakker seg. Samtidig klarer de to ikke helt å skjule en lettelse. Det er rart med det. Visst skal de ut. Men når de står ved vinduet i Tullis’ lærerleilighet og ser den fantastiske utsikten inn Hjørundfjorden, er det Odd som setter ord på

det: Hvordan i all verden skal vi kunne forlate dette her?

En bestemmelse er nå likevel en bestemmelse. Odd skriver brev nok en gang og tilbyr sin kunnskap og arbeidsinnsats, nå med Etiopia i tankene og Norsk Luthersk Misjonssamband som adressat. Svaret han får er: Teknisk utdannete folk som misjonærer? Nei, det har vi ikke bruk for. Men forloveden, lærerinne Ingeborg Marcussen er hjertelig velkommen! Dermed er alt snudd på hodet.

Samtidig sender generalsekretær Tormod Vågen i Misjonssambandet et brev med personlige råd til de to. Brevet viser en helt annen forståelse for den kallsopplevelsen Odd og Tullis baler med. «Jeg har lært det i livet at i slike forhold må vi overgi oss til Herren og be ham om å lede, samtidig som vi tar de skritt som er nødvendige. Så får vi be ham tid for tid å stenge eller åpne døren etter sin gode vilje,» skriver han.

Det tipset appellerer umiddelbart. Og slår til snarere enn noen kunne ha trodd. Løsningen kommer også både nærmere og fjernere fra enn hva Odd og Tullis har forestilt seg, i form av et brev fra Monrad Ulveseter i Tibetmisjonen, datert 13. januar 1956: «Vi trenger en ingeniør og en lærer i Nepal!»

 

SAMARBEIDSMISJONEN

Historien om Tibetmisjonenen er samtidig historien om en tro på grensen til stahet. I gammel språkdrakt heter det å ha nød. Har du først fått nød for noe, så får all verdens motforestillinger bare vike: Visst har vi et kall til Tibet, om landet er lukket aldri så mye. Det handler om to store dyder: Tro og tålmodighet. En tredje dyd føyer seg til, som ved første øyekast ser ut til å være en motsetning til de to første, nemlig fleksibilitet. Det siste har skaffet

denne lille organisasjonen en særegen profil som «ingeniørmisjonen» med en stor satsing – ikke i Tibet, men i nabolandet Nepal. Og den har gjort tverrkirkelig, praktisk målrettet samarbeid til et hovedgrep for å få ting gjort.

Året er 1912. 16 år gamle Edin Alfsen er fascinert av Sven Hedin, som kartla Tibet og det øvrige Sentral-Asia med skrittlengden til kamelen sin som måleenhet. Men enda mer er 16-åringen grepet av beretningene om den store åndelige nøden fra det avsondrete landet Tibet. Bestemmelsen vokser fram: Han skal dit med evangeliet. Alfsen utdanner seg som diakon, og reiser til Nord-Kina for Misjonsalliansen. Der blir han i 15 år. Men Tibet glemmer han aldri. Når Edin Alfsen kommer hjem til Norge i 1936, reiser han land og strand rundt og taler misjonens sak. Og da særlig om Tibet. Etter hvert samler det seg en  gruppe om ham med den samme gløden for Tibet. Etter en stopp i Batnfjordsøra på Nordmøre blir også dyrlege Ole K. Indergaard, Odds onkel, en trofast alliert. I 1938 forlater Edin Alfsen endelig Norge med kurs for Kina og Tibet. Med seg har han den yngre medarbeideren, diakon David Westborg. Dette betegner samtidig starten på Tibetmisjonen. De to pionerene velger seg Johannes åpenbaring kapittel 3 vers 8 som motto: «Se, jeg har satt foran dere en åpnet dør som ingen kan stenge», og legger trøstig i vei. Etter et år på reisefot når de to fram til den etnisk tibetanske byen Tachienlu i Kina, helt på grensen til Tibet. Et år senere snur andre verdenskrig opp ned på alt, og de må reise igjen.

Om krigen gjør det umulig å misjonere i Tibet, så gjør begivenhetene etter krigen det utenkelig. Maos røde styrker invaderer landet. Tibetmisjonen støtter fortsatt sin pioner David Westborg, men er i praksis blitt en misjon uten misjonærer og uten misjonsmark. Var det hele bare en vill idé? Endelig melder det seg en misjonskandidat. Kandidaten kommer fra Bergen

og heter Monrad Ulveseter. I 1952 reiser Ulveseter til Darjeeling i India, som den første misjonæren for denne organisasjonen på 12 år. Men ennå er Tibet et uoppnåelig mål. Tibetmisjonen mangler fortsatt en misjonsmark. I Darjeeling blir Ulveseter raskt venner med utsendingene fra det amerikanske, lutherske misjonsselskapet World Mission Prayer League

(WMPL). Så åpner dørene seg plutselig – ikke til Tibet, men til Nepal. Fram til da har dette føydale, middelalderske landet vært like hermetisk lukket som Tibet lenger nord. Nå er den herskende fyrstefamilien kastet fra makten, og landet letter på grensene. Monrad Ulveseter sender en varm anbefaling til misjonsvennene i Norge om å endre sin målsetting til også å omfatte Nepal. Her åpner det seg endelig en dør!

Dette forslaget blir sak nummer én ved landsmøtet i Tibetmisjonen i Trondheim i september 1954. Delegatene drøfter saken alvorlig. Å arbeide blant tibetanere i Nepal kan vel gå an. Men det å gå inn i Nepal betinger at Tibetmisjonen blir med i en sammenslutning av kirker og organisasjoner som står dem fjernt.

Skal de som luthersk misjon virkelig innlede et nært og forpliktende samarbeid med misjoner av en helt annen konfesjon, for å kunne ta del i et arbeid i et land som ikke en gang omfattes av deres egen formålsparagraf? Dette er likevel hva landsmøtet vedtar enstemmig, og det uten debatt. Men så har da også delegatene opplevd et vaskeekte sendebud fra Gud. Annerledes kunne de ikke oppleve det, når den tidligere generalsekretæren i Santalmisjonen, Johan J. Ofstad, kommer inn døra. Han er tilfeldigvis på gjennomreise i Trondheim og stikker bare innom Tibetmisjonens landsmøte som snarest for å treffe venner. Møtet er nettopp satt, og den vanskelige saken om Nepal står øverst på dagsorden. Ofstad har ingen kjennskap til møteplanen når han ber om ordet og holder en inntrengende appell: «Bry dere ikke om hva andre sier. Se ikke til andre misjonsselskaper og hva de monne si. Følg du Jesus, og vær tro mot kallet!» De alvorlige delegatansiktene løser seg opp i brede smil. «Intet under at vi sa til hverandre etterpå: Han var sendt av Gud,» skriver årsmøtereferenten.

Sammenslutningen som Tibetmisjonen så overrumplende var blitt en del av, heter United Mission to Nepal (UMN). Den viser seg både slagkraftig og initiativrik og får i gang mye praktisk bistandsarbeid på forbløffende kort tid. De trenger flere medarbeidere i en fei. Fra før har dyrlege Indergaard på Nordmøre forsynt søsteren sin, Marta Hoftun i Ål, både med misjonsbrosjyrer og misjonsglød. Dette har smittet over på hennes åndelige datter Ingeborg Skjervheim, som vet hvor hun skal: nemlig til Tibet. Dit kommer hun aldri. Også hun er fleksibel nok til å snu på flisa. Dermed tar hun imot kallet til provinshovedstaden Tansen i Palpa, Nepal isteden. Dit kommer hun i desember 1955, og blir værende som distriktsjordmor og «Mor Ingeborg av Tansen» de neste 33 årene.

 

LIVET ER EN REISE

Odd forlater Ålesund i januar 1956, etter to og et halvt år i Tafjord Kraft. Ny arbeidsgiver er Drammen Elektrisitetsverk hvor han begynner som assistentingeniør, og snart blir nestkommanderende i avdelingen for distribusjonsnettet i byen. Dette er en nyttig og utfyllende praksis etter villmannslivet i Tafjord Kraft.

Arbeidsforholdene er trivelige. Odd har fått tak i en leilighet på Konnerud, og han er den heldige eieren av en Moskwitch. Det er store ting i 1950-tallets Norge, hvor ventelistene er lange for slike luksusgoder. I det hele tatt befinner de to unge menneskene seg i en utmerket posisjon. Han er 28, hun 26. Herfra kunne dette vært en fortelling om karrierer i vekst og materiell velstand. Men det er utvendig sett. For de har fått dette brevet fra Monrad Ulveseter. Plutselig, og for første gang, er det et samsvar mellom hva han selv ønsker å bruke livet til, og et konkret, praktisk behov. Dette kaster dem ut i en hektisk tankeaktivitet. Odd kjenner jo Tib etmisjonen ut og inn gjennom engasjementet til moren, onkelen og Ingeborg Skjervheim. Men det har aldri falt ham inn at denne ørlille diakonmisjonen ønsket en ingeniør i sin tjeneste, når ikke en gang de store selskapene så noen nytte i sånne som ham.

Bakgrunnen for brevet er at misjonssammenslutningen UMN har startet et helsearbeid i Tansen. Et gammelt, upraktisk hus midt i byen tjener som sykehuslokaler. Nå har de lokale myndighetene tildelt misjonen en tomt utenfor byen til et helt nytt sykehus. De trenger en byggeleder. UMN ber Monrad Ulveseter om å ta den jobben. Monrad kneler og ber: Gud må da vel forstå at det ikke går å gjøre en byggmester av ham.

– Da opplevde jeg at Gud sa til meg: «Det er ikke du som er byggmesteren. Det er Odd Hoftun,» forteller Monrad Ulveseter. Og i Tansen er Ingeborg Skjervheim allerede på plass og går med lignende tanker.

De har fått et brev, ja vel. Men ingen broer er brent. De har ikke fortalt det til noen, selv ikke Tullis’ foreldre. Odds arbeidsgiver er også fullstendig uvitende om at den nye ingeniøren 

deres sitter på ank. Ingen ville vel stusset om Odd og Tullis sendte et høflig nei takk. De ville hatt mange gode grunner. Sykehusbygging er ikke hans fag. Helsen er en annen faktor. Men høyt blodtrykk og dårlige hofter er ingenting å gruble over, mener Odd.

«Å la hoftene avgjøre om du skal leve dristig eller borgelig, det ville være fusk,» skriver han til Tullis. Og i neste brev: «Du har nå hatt halvannet år til å tenke over dette på. Og du holder ennå fast ved meg. Det er et tungt ansvar man påtar seg når man frir! Min trøst er at du har lagt ditt liv i Guds hånd. Selv om du kanskje er mer bundet til «borgerligheten» enn jeg er, vet du noe om hva det vil si å gi seg Kristi kjærlighet i vold. Som jeg er du redd, men du lengter da også etter å leve mer meningsfylt liv enn du gjør nå – gjør du ikke? Jeg vil ikke si at for

oss står borgerligheten i motsetning til det å reise ut til Nepal. Jeg vet bare at å fortsette i mitt daglige arbeid som jeg gjør nå, i lengden vil være uholdbart.» «Det ville være vidunderlig å få følge med deg til Nepal og se deg tilfreds og i full  virksomhet,» svarer Tullis. Men hun dveler likevel ved hoftelidelsen. Hvordan skal det gå i uveisomme Nepal? Tullis’ største problem blir likevel å holde dette med Nepal hemmelig overfor en stor og vitebegjærlig familie. For selvsagt sier de to ja. Og våren blir en jubelvår. «Jeg kunne tenke meg at det å ta en så vidt drastisk beslutning som vi har gjort, ville føre til at en ble helt nedfor av grubling og

bekymringer. Men det forunderlige er at det motsatte har skjedd. Kanskje er det våren og det forestående bryllup som gjør sitt. I alle fall er jeg så glad og tilfreds om noe menneske kan ønske å være. Det er deilig å være menneske når en vet at en er et Guds barn!» skriver Odd tilbake til Ulveseter. Humøret kan vel i seg selv gi en pekepinn på om et veivalg er riktig. Først skal både Tibetmisjonen og UMN godkjenne Odd og Tullis som sine utsendinger. De to vet godt at de bryter med de alminnelige forestillingene om hvordan misjonærer skal være, og forbereder seg på avslag. Men de blir tatt imot med åpne armer. Da er de allerede gift og etablert på Konnerud i Drammen.

Forberedelsene til livet som misjonær skjer imidlertid i hemmelighet, av hensyn til arbeidsgiveren. Det er også andre forberedelser som må gjøres. Årene i Ålesund hadde slitt hardt på hoftene til Tullis. Med uveisomme Nepal i sikte, ser hun ingen annen mulighet enn å la seg operere. Høsten 1956 legger hun seg under kniven på Ullevål sykehus. Deretter følger en lang rekonvalesens. De to nygifte bor ikke sammen for alvor før et halvt år etter bryllupet, i desember 1956. Operasjonen har fjernet smertene. Men gangfunksjonen blir aldri helt bra, noe som skaffer henne tilnavnet The Lady with the Stick i hennes  nye hjemland.

Det går nesten et år før alle formaliteter er i orden. Høsten 1957 er det meste klart. Nepal har riktignok ikke innvilget opphold for mer enn ett år, og arbeidsgiveren i Drammen oppfordrer Odd til kun å søke permisjon. Men nå er det ikke noe mer å lure på. Odd sier opp jobben. Han og Tullis drar til Bergen hvor de innvies som misjonærer i Loddefjord kirke den 8. desember. Fem dager senere sitter de to på flyet til London. Derfra bærer det rett ned til Tilbury ved Themsen der de entrer den gamle, kullfyrte indiadamperen «Carthage.»

Når de legger til kai i Bombay tre uker senere, har de gjennomlevd en siste rest av kolonidekadansen. Barn av alle farger myldrer omkring mellom de voksne passasjerene, som opptrer i et like stort mangfold av farger, fasonger og tekstiler. Turban- og sarikledte indere blander seg i et herlig virvar med en liten kontingent bleke europeere. Dagene går i en underlig blanding av dannete samtaler, utdaterte britiske former, eksotiske panoramaer ved rekka, og denne kriblende spenningen: Er dette oss? Er vi virkelig her?

 

DESTINASJON TANSEN

De sagnomsuste stormene i Biskayabukta ligner til forveksling på et alminnelig blåsbortvær på Stadtlandet. Jula feires i Rødehavet, hvor de medbrakte julelysene synker sammen av heten, mens hymner og salmer lyder fra dekket til akkompagnement fra skipsorkesteret under stjernehimmelen, ikke langt unna stedet der alt skjedde. Odds 30-årsdag 27. desember skjer på høytidelig skipsmaner ved captain’s dinner. Etter 17 dager om bord blir de kastet inn i storbymylderet i Bombay hvor de tas imot av indiske venner. Kultursjokket sender Tullis hodestups i seng, mens vertskapet bekymret sender bud etter lege. Videre går reisa med tog via Gorakhpur til Raxaul i Nord-India i følge med en amerikansk misjonærfamilie som kan kunsten: De har reist med indiske tog før. De krysser grensen til Nepal på selve nyttårsdagen, 1. januar 1958, og stiger om bord i et gammelt og velbrukt Dakota transportfly som stiger bratt opp til fjellpasset. Odd og Tullis sitter langs veggen i flyet med beina oppå lasten – en rad med parafinkanner – og ser hvordan grønnsværet der nede duver under luftrykket fra flyet som flyr så lavt det kan for å spare drivstoff.

Vel framme i Kathmandu tar UMN-pioneren og fugleeksperten Bob Fleming dem med til det tidligere fyrstepalasset Shanta Bhavan, som UMN har tatt i bruk som sykehus. Shanta Bhavan er et hutrende, kaldt hull på denne årstiden. Her er det meningen at de skal lære språk, og en gammel mann av newarstammen introduserer dem for det nepalske alfabetet. Men så kommer det beskjed fra misjonen i Tansen: De ønsker sykehusbyggeren på plass så fort som mulig! Språk får de heller lære mens de arbeider. Fly og buss bringer dem til markedsplassen

Butwal ved foten av fjellene, der de får losji i et mareritt av et husvære hvor hundeglam og kvinnegnelder i smuget utenfor, lysende rotteøyne rundt senga og apekatter som hopper opp og ned på blikktaket over dem, gjør natta uforglemmelig. Senere skal Odd lete etter dette huset i basaren som huset dem denne natta, uten å finne det noe sted.

Nå er det kun en dagsetappe igjen. Den går langs en fotsti opp det trange elvegjelet bak byen, videre opp den bratte lia til den første fjellryggen, ned i dalen og til slutt opp til Tansen på den neste åsryggen. Tullis får plass i en bærestol og tas hånd om av fire bærere. Om det høres behagelig ut? Når stien smalner inn til kun å være et par tømmerstokker boltet fast i fjellsiden og transportredskapet følger bærernes anstrengte gange i kast og rykk over avgrunnen, kan det være fristende å betakke seg. Men nå er de endelig framme.

Tullis beveger seg ikke ut av Tansen by de neste to årene. Det sier litt om strabasene på veien. Og det sier atskillig om stedet og menneskene de har kommet til.

I Tansen blir Odd og Tullis straks virvlet inn i et samfunn-i-samfunnet  av idealister som em selv. De to nykomlingene flytter inn i det første bygget som er reist på sykehustomta, og står ageslått foran utsiktsvinduet. Odd: «Faktisk har vi det mye finere enn i Drammen, både i åndelig og materiell forstand. Vi har fått enestående venner og et vennesamfunn som vi ikke har opplevd maken til. Vi har også fått en stor enebolig og hushjelp. Vi trives og dagene flyr – skulle bare ønske at døgnet hadde flere timer. Her har vi virkelig blitt kasta ut i det!» Siden de Fleste misjonærkollegene bor kummerlig i det gamle, upraktiske sykehuset midt i byen, så blir Odd og Tullis fast vertskap for gjester og innlosjerende. Det etter måten store huset deres blir også raskt det faste samlingspunktet for misjonærene og alle deres venner i Tansen, og stedet alle tyr til for å slappe av. Til søndags samles rundt 50 mennesker i stua deres. Folk strømmer ut og inn. Og Odd er i virksomhet fra dag én. Han må gi opp å følge språkkurset som krever fire timer daglig. Systematiske kulturstudier er det heller ingen tid til. Isteden får han tilegne seg kulturen i direkte omgang med folk.

Tullis faller raskt til ro: Her vil hun være. Odd skulle nok ønske seg den samme tilfredsheten. Men som dagene går, kjenner Odd på en følelse av uro. Hva er det egentlig han har gitt seg ut på? Studiekollegene fra Trondheim leder storslagne prosjekter i Norge, USA eller  andre steder, hvis de da ikke gjør akademisk karriere. Odd har fått 75 arbeidere til rådighet for å løse oppgavene sine – men de vet jo knapt vet hva et redskap er! Siden Odd er eneste engineer sahib i mils omkrets, blir han raskt en slags enmanns teknisk etat for myndighetene, foruten å være handyman for alt som har det minste med teknikk å gjøre for alle i en vid omkrets. Man venter visst at han skal ha greie på all verdens ting. Han skal bygge sykehus – og så blir han dynget ned med all verdens banale detaljer og problemer. Det sniker seg inn en ydmykende mindreverdsfølelse overfor kollegene i den vestlige verden, som kommer til å følge ham gjennom hele hans tid i Nepal. Ingeniørene hjemme driver fram sine store prosjekter, mens han bygger med kumøkk og agner! Det ligger også en konstant ydmykelse i aldri fullt ut å mestre språket og forstå nyansene i kulturen rundt seg.

Kort sagt er Odd inne i sin siste, femårsenhet i det studiet han har underkastet seg selv: Hva er min bestemmelse? Dette studiet har han viet atskillig tid og tanke de siste 10–15 årene. Senere skal han omtale tiden i Tansen humoristisk som «min klosterskole». For denne femårsperioden er viet store og forunderlige emner: Hva betyr det å være ingeniørmisjonær? Og framfor alt: Hva er dette for et forunderlig og motsetningsfylt land?