MODEN DIKTDEBUT. Annabelle Despard: Fisken tenker sitt.

 

Dikt. Aschehoug 1995

 

Annabelle Despard er debutant, og en moden sådan: Hun er født i Storbritannia i 1943, og arbeider til daglig som lærer i Britisk kulturkunnskap ved Høyskolen i Agder.

Når hun nå debuterer som lyriker, gjør hun det med stor rett. Språket er sikkert, mange ganger øyeoppsperrende presist. Det er ingen tvil om at hun er en poet. Diktene preges av hennes særegne synsevne: Hun er en seerske. Som i diktet Skog i tåke, Agder: "Bare en kineser / bør gjengi dette landskap / med kull eller saks (---) Skogen er av silkepapir / og spennes ut / i strimler, varsomt".

Hun ser kroppen som en Noahs ark der alt opptrer parvis:

"Men leveren lever alene / tarmen kommuniserer langstrakt med seg selv / og hjertet?"

Piletreet har "Hud av tørket elefant", etc.

Det er en frodig metaforbruk, med andre ord. Og diktene er morsomme å lese, det er mange opplevelser i dem.

Det er stort sett to sfærer som tjener som kilder for hennes dikt og metaforer. Den ene er naturen; det engelske landskapet, Agderlandskapet, de små detaljene rundt oss som hun åpenbart har et nært forhold til. Naturen er ikke bare seg selv, den er også en høyere virkelighet, et bildealbum til lærdom og erkjennelse. Slik sett skriver hun seg inn i den norske lyriske naturmystikk-tradisjonen.

Den andre er kroppen; Hun tar ofte utgangspunkt i en frodig kvinnelighet. Disse to motivsfærene tvinner hun sammen og lar dem låne bilder av hverandre.

Flere av diktene berører den menneskelige tragedien som senil demens utgjør: Det å ikke huske lenger, ikke greie å holde fast på det nære, de som står en nærmest. Dette kan kanskje sies være et tema i boken. Denne sinnets innkapsling skildrer hun godt i diktet Vinterisolert: "Huset mitt er tyllet inn / i et porøst slør av snø / pisket til gips av vind // Hull stappes glatt / som en velpleid tann / En presenning er senket / en nattlue en hjelm".

Dette er en vellykket debut, selv om noen av diktene, her og der, skjemmes av at de sier litt for mye: Hun nøyer seg ikke alltid med å la bildet tale i sin egen kraft.

 

Peter Svalheim