Torgeir Rebolledo Pedersen

I krig og kjærlighet er ennå mye ugjort. Dikt

Oktober forlag 1995

Når jeg lytter til klangen i disse diktene er jeg ikke sikker på om det er en spottefugl eller en klagesang jeg hører. Sannsynligvis er det begge deler. I alle fall er det mye klang i denne diktboka: Rytmen er eggende, nesten besettende, språket klinger godt, med stadige tendenser til rim og lignende lydlige virkemidler.

Men på innholdssiden er det altså ikke lett å føle seg trygg. Det virker som om Torgeir Rebolledo Pedersen nekter å la seg fange inn i en betydning. Han insisterer på det konkrete når det overførte klinger med, og det overførte når det konkrete klinger. Som i titteldiktet:

La oss se

realiteten i øynene;

De er vekk

Diktet sikter nemlig til øyetransplantering:

De er gravd forsiktig ut, med teskje

og den blinde ser igjen

med fattigøyne

at han er rik

Slik oppnår han å rive ned mange selvfølgeligheter. Han spotter, negerer, tester, rakker. Og lar det gjerne gå ut over seg selv også:

Det diktet dreies om, er ikke

naken sannhet, men

godt kledt løgn

Det er noe til Ibsensk dom å felle over seg selv. Men dommen faller tilsynelatende uten Ibsens ruelse: Slik er det, så lek! Det karnevaleske grinet er ikke langt unna.

I diktet "Jeg hakker ikke bud", risser ha opp noe som kanskje er en poetikk:

Jeg skriver

i den mest erfarne stein, i sand

Skriver som jeg går

i margen mellom flo og fjære

Slik melder jeg meg på

Slik melder jeg meg av

Det havet tar

Uler om og brøler om og tier om

Samtidig er det altså en særegen tristesse over disse diktene. Det er ikke mulig å forholde seg likegyldige til dem, selv om jeg nok synes han tar munnen litt vel full en gang i blant: Han er farlig nær å selv hogge ord i stein, i sine dommer over de som gjør det.