RENESSANSEDIKT I KLASSISK FORM
Jon H Rydne
I mellomtiden. Dikt
Aschehoug 1995
Det er mye klassisk dannelse i denne boka. Diktene går på rim, med fast, stort sett jambisk, rytme. Emnene er klassiske: Det er en avdeling med italiensk kirkearkitektur, -kultur og -historie som emne, en annen tar for seg de kulturelle spenningene som ligger i dagens Norge: Lengselen tilbake til det rotekte norske. Den tredje diktavdelingen fungerer nesten som en negasjon av den andre: Der er det bylivet og det urbane mennesket som blir hyllet. En fjerde avdeling inneholder aforismer, en annen klassisk disiplin der den konsentrerte, spissformulerte setningen dyrkes.
Stort sett er diktene velklingende, godt oppbygde, poengterte. Det ligger mye tankearbeid og kløkt både under og i dem. Spesielt i den første avdelingen finnes det en del strålende dikteriske resonnementer. Her og der skurrer rytmen allikevel, det kommer noe anstrengt over det, som f eks den vandrende verselinjen Mine upussede sko, i diktet med samme navn.
Men en følelse sitter igjen: Det er mye snusfornuft her. Er det nødvendig å ha så overbevisende rett? Spesielt aforismene blir slett ikke så slående og tankevekkende som de sikkert var ment å være - det blir mye banale ordspill og gamle blødmer. Et utsagn som "Ingen optiker kan hjelpe den fjernsynte" minner nesten om den gamle vitsen om tomatene som skulle over gata: Dette kan vi da fra før!
Spesielt i den siste diktavdelingen spøker Ridderen av den bedrøvelige skikkelse i bakgrunnen: Jegpersonen som vandrer "litt fordrukken, litt for innrøkt" omkring i storbygatene virker ærlig talt litt påtatt og poserende.
Det er ingen grunn til å starte en ny tungetaledebatt hver gang en dikter kommer med en bok i klassisk versemål. Dette versemålet har naturligvis også sin plass i den norske poesifloraen av i dag. Men om det er der nyskapningen i poetisk språk og tanke skjer, er en helt annen ting. Det har i tilfelle denne boka ikke demonstrert.