FOLKELIGE VESTFOLDVISER

 

Margaret Skjelbred

Ved Jakobs løe. Dikt

Tiden Norsk Forlag 1995

 

Margaret Skjelbred har blitt viden kjent som Vestfold-dikter. I bok etter bok har hun hentet motiver fra det miljøet hun kjenner best: Hennes barndoms Stokke. Årets bok er ikke noe unntak. Denne gangen gjenskaper hun et helt miljø: I en diktsyklus bestående av 66 enkeltdikt, alle med det samme visepreget, men med innbyrdes svært forskjellige rim- og rytmeskjemaer, skildrer hun menneskeskjebner i ei lita Vestfoldbygd i 50-åra. Hun risser opp sterke skjebner, kvinner som bærer sine sorger og nederlag med rank verdighet, menn og deres hvalfangertokter er også med, likeså den mørke pietismen, de lystige munnspilltonene på lørdagskvelden, det nesten usynlige fotefaret etter to som kommer fra hver sin kant til stevnemøte en sommernatt, i Jakobs løe.

 

Det er mange såre og harde skjebner her. Men under ligger en enkel og tillitsfull tiltro til livet. Det er ikke langt til livsgleden og de lysere tonene.

 

Skjelbred karakteriseres ofte som en folkelig forfatter. Det betyr så langt fra at hun er lettvint eller grunn. Hun kjenner disse menneskene hun skildrer, og hun har levd seg dypt inn i dem, på en dikters vis. Og formen hun arbeider i mestrer hun fullt ut.

 

Hun skriver kav og konsekvent på dialekt, det brede Stokke-målet. Det er atskillig Prøysen her - det spørs om et forfatterskap som hennes hadde vært mulig uten nettopp ham. Det hender til og med hun låner rim-parene hans direkte, som ma-i, og gla-i. Nærmere en erklært Prøysenianer går det vel nesten ikke an å bli.

 

Peter Svalheim (Agderposten 1995)