VITALE, NATURVENDTE DIKT

Finn Strømsted

En fugl har tent meg. Dikt

Aschehoug 1995

Ordet Vitalitet står igjen når en leser Finn Strømsteds siste bok: Her er det et sant overskudd av virkemidler, en raushet i språket, en dikter som har råd til å inkludere selv det minst påaktede i sitt univers. Dette er en mange slags bok samtidig: Dikteren står midt i et orkester av seg selv og dirigerer fram en bred mangeklang. Han leker med regler i rytme og rim på nesten Bjørnsonsk vis, tøysevers og navnelek, rimete dikt på nynorsk, noen ganger tøyer han språket langt i retning av islandsk.

Mange steder kommer det fram en nær tilknytning til andre diktere av Strømsteds generasjon, som Harald Sverdrup, Hans Børli, Rolf Jacobsen. Et av diktene er tilegnet Sverdrup, et annet maleren Ivar Jerven.

Finn Strømsted røper en stor sans for det eksotiske og henviser stadig til fjerne stedsnavn: Toblk, Karesuando, og egennavn som Fivel, Sori. Det fungerer som et krydder for fantasien og er med på å skape et overskudd i teksten. Særlig viser han en dragning mot de arktiske og subarktiske strøk av kloden, og den samtidig sårbare og barske virkeligheten der.

Tematisk setter Strømsted et skille mellom det naturlige, vergeløse liv, og det teknifiserte, fremmedgjorte. Han velger side:

Kom laks kom stør

kom melkemor

kom hold i ring

du faller ikke utenfor

kom fugl på fugl

her innenfor det grønne.

Han inkluderer alle som lar seg skremme av støyen fra sivilisasjonen:

Sirener Sirener

og tungtransport

Dette er rikskonserten

til akkompagnement

av metalliske klokker

fra prestenes kirke

i delstaten Fagerborg-Majorstua

Enkelte dikt har en direkte besvergende tone, med kryptiske sentenser som kan minne om formularer til påkallelse av naturguder:

(--) en dag skal min røst nå Yucatan

min sang nå Ho Ang Ho

Min tromme tone: Ombatoga

Ombatoga

Voi Herra min Jumala  (---)

Det vekker assosiasjoner om gamle sjamanriter for å opprettholde balanse og harmoni i naturen og menneskesamfunnet. Og samtidig retter han skarpe anklager mot det moderne:

De onde stedene har ikke

en liten gud til overs

Han framstår nesten som en arkaisk refser av det moderne, naturfiendtlige kulturdraget.

Et av diktene, "Tilstand", formulerer noe som kanskje kan kalles et motto:

Uten sol-tro går det ikke

uten vennlig hånd

uten verdenslyst

uten håp

Det er formulert i negativ, men røper allikevel atskillig trass og tro.

Peter Svalheim (Agderposten 1995)