RÅ DEBUT

Siw-Mette Thomassen

Herfra til 7-eleven. Roman

Cappelen 1995

Jegpersonen i denne boka er et slags endelig oppgjør med det gamle og slitte kvinneidealet, Den Flittige Husmor: Hun gjør et stort vesen av at hun ikke vet hvordan hun skyller en bluse, og ender med å klippe armen av kjærestens skjorte, da er flekken i alle fall fjernet.

Det er byen som er hennes arena, hun er fullt inneforstått med kafé- og publivets koder, en kresen kjenner av øl- og sigarettmerker, og med en ublu og fordomsfri sans for sex, dupper hun rundt i Oslos underverden uten stort andre mål enn å 1) Holde på kjæresten sin 2) Loppe sjekkekåte menn på bar for øl og kontanter, 3) fortære øl og sigaretter, tabletter, og forskjellige typer dop og stoff jeg aldri har hørt om før, 4) Unngå å kjede seg. Noe hun gjør allikevel. Dette skjer over 105 sider, fordelt på 43 kapitler. Kjapt og korthoggent, med andre ord.

Boka er morsom, grotesk, burlesk, innbitt urban, platt, lidderlig, alt ettersom. Det som bærer den er tanke- og assosiasjonsprangene: Den er intelligent skrevet, og gir mange brådyp av innsikter i det sære og dekadente urbane miljøet den skildrer. Men noen ganger ender den i en temmelig flat og forutsigbar positur. Det hender det blir bare maske og manér igjen av denne faen-i-alt-vi-puler-og-har-det-gøy-holdningen: Så flate er menneskene på jorda vel ikke?

For den som liker å tolke er det er nok av tråder å gripe fatt i. Det kan gå an å lese identitestsproblematikk inn i denne boka: I første kapitlet brenner Jegpersonen inn navnet til kjæresten sin i hoften. I en av de siste kapitlene ordner hun glasskår slik at de danner hennes navn, på brystkassa til kjæresten, mens han ligger ute og sover, i håp om at sola vil brenne inn navnet hennes i huden hans.

Det er språket som gjør denne boka til en spennende debut. Det skjer mye på boksidene, ikke bare med og mellom personene, men også med og mellom ordene som brukes, måten ting blir sagt på, hva som assosieres sammen, i det hele tatt, språkspillet. Uten det ville boka ha falt pladask sammen.

Og så er det denne såre undertonen, som tross alt gjør disse urbane monstrene ganske troverdige.

Jeg får meg ikke til å si at dette er en veldig viktig bok, men en god debut er det. Siw-Mette Thomassen har egenart, og kan komme til å skrive mer interessante ting senere.

Peter Svalheim (Agderposten 1995)