PÅ VEI HJEM TIL UTLANDET

Wera Sæther

Ruts bok 1989. Roman

Cappelen 1995

Rut er en spinkel kvinne med hang til spisevegring og med syltynne vegger mellom seg og omgivelsene - med et navn som Rut må man bli tynn, mener faren, Emil. Han sier ellers lite, nesten ingenting, men bryr seg om desto mer: Om alle utenlandsbrevene han sorterer med stor andektighet, om toglinjene gjennom verden, og særlig østover, som han følger med fingeren i kartet, og om Tsjernobyl: Han gransker mosen og laven som utsettes for Tsjernobyleffekten, skriver kondolansebrev til Kievs brannkorps, lar den ytre verden angå seg i absolutt grad. Men i hjemmesfæren har han totalt resignert i forhold til den monomant brødbakende Krista: Denne morsskikkelsen som behersker livet innenfor veggene til overmål, men som ennå ikke er ferdig født av sin egen, avdøde mor.

En dag, ved de faste fredagsmiddagene da Rut kommer hjem og "føler seg som hun står på en sokkel", bryter Emil tausheten og introduserer Farligheten, Tsjernobyl. Det blir et vendepunkt for Rut: Hun samler alt hun kommer over av stoff om Tsjernobyl, nesten i takknemlighet over at den ytre verden, langt over landegrensene, kommer og involverer seg i henne. Dette er en prosess som endelig fører far og datter nær hverandre, etter at han gjennom hele hennes liv har resignert for Kristas hjemmedominans: En dag skriver han et brev og legger i Ruts egen, himmelblå postkasse. Og Rut selv når inn i Det Totale Utland: Hun oppnår å bety noe for et autistisk barn - et barn som har stengt omgivelsene fullstendig ute.

Boka er altoverveiende fortalt fra innsiden av Ruts hode: Hennes sansninger, assosiasjonssprang, nevroser, og ikke minst, hennes dypt intuitive originalitet. Den er skrevet med et særegent, stofflig forhold til ord: Forfatteren maler dem, lodder deres stofflige og klanglige kvaliteter med en usedvanlig intuisjon. Noen ganger er det treffsikkert som bare rakkern: En leser setningen om og om igjen for skikkelig prøve å sanse den til bunns. Andre ganger kan det bli vel anstrengt: Hun bevarer ikke det samme drivet gjennom hele boka, og i perioder prøves leserens tålmodighet hardt. Allikevel: Boka er vel verdt en leseinnsats.

Peter Svalheim (Agderposten 1995)