JAN ERIKS VOLDISME

Jan Erik Vold

Kalenderdikt. Dikt

Gyldendal 1995

Jan Erik Volds diktsamling av året heter ikke Kalenderdikt for ingenting: Den er nært knyttet til (fjor)årets aktuelle begivenheter, og gir mange og beske kommentarer til begivenhetenes gang i absurditetenes hjemland Norge. Den rammer offentlig udugelighet, politiske manipulatorer og ignoranter, og forsåvidt alle oss som ikke  bevarer proporsjonene i en tid der en million rwandesere slaktes mens vi er mest opptatt om Drillos avanserer eller ikke.

Og du verden som vi trenger Vold: Det er ikke mange igjen som finner det bryet verdt å gripe fatt i den understrukturen av obskure hensikter, dvask holdningsløshet, tilfeldigheteri og ansvarsfraskrivelse en kan finne under Den Offentlige Virkeligheten. I Volds poesi blir det et viktig poeng å kreve byplansjefens avgang (Diktet Welcome to Pyttsan City). Det er like naturlig at Gro må finne seg i å få en spydig poetisk klegg i nakken når hun utviser en arrogant manipulerende hersketeknikk.

Det følger en særegen tristesse med å lese Volds dikt: Det er så til de grader seende, de insisterer på sammenhenger som i og for seg er åpenbare nok, men som vanligvis blir fullstendig overskygget av sin egen alminnelighet for oss som i Jan Eriks formulering ”lever med knebel for øynene.”

Jan Erik Vold er en av våre mest markante poeter og essayister, ja, i det hele tatt, offentlige personligheter. En bør ha høye forventninger og mål for det han produserer av lyrikk: Det bør ha en høy kvalitet. Jeg syns ærlig talt at ikke alle Volds kalenderblad har det. De beste diktene i boka syns jeg faktisk er de tre gjendiktningene han kommer med, av henholdsvis César Vallejo, D H Lawrence og Attila József. Jeg mener: Som dikt betraktet. Men som øyeåpnende satire er Volds tekster store. Først og framst er de gjenkjennelig (fandeni)-voldske: Rytmen og bevegelsen i ordene, melankolien. Jan Erik Volds særegne resiterende stemme klinger under hele veien.

Peter Svalheim (Agderposten 1995)