Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

DIKT FRA EN GLEMT HJERNEDEL

 

Hanne Bramness

Revolusjonselegier. Dikt

Cappelen 1996

 

Hanne Bramness sin diktsamling av året minner meg om stemningen på Oslo S når Bergenstoget er forsinket på grunn av snøstorm over vidda. Hele sentralstasjonen syder av fornærmelse over at allverdens teknikk og rødblinkende lamper ikke kan gjøre noe fra eller til. Den iltre klapringen av stiletthæler som hele hallen gjenlyder av, står på en uforklarlig måte i sammenheng med en blind og vanligvis uvedkommende naturkraft på Hardangervidda.

 

I en satirisk, noen ganger nesten rasende tone tar Bramness parti for glemte og undertrykte sider ved det menneskelige:

 

Hvem vasker stjernestøvet vekk fra

spebarnets panne - setter opp en mur

for sansene, synet, beskytter

og behersker oss

 

fester himmelseilet til jorden?

 

- spør hun polemisk. Hun setter opp en motsetning mellom ordet, dagslyset, sola, på den ene siden, og på den andre drømmen, natta, og menneskets tilstand av age og undring:

 

- men jeg vet det finnes et

svimmelhetspunkt, en akse av mørke

som bevisstheten spinner rundt

en stille, skingrende tone

 

Og i en serie dikt insisterer hun på at disse forfektede verdiene og tilstandene er mennesket mye nærmere enn man til daglig erkjenner:

 

Det tar en stund å få samlet oss

til en, reist oss fra sengen, lukket gulvet

samlet regnet

 

det tar litt tid å trekke oss ut av

forvirringen, dempe hjertet, trekke oss vekk

fra huden, tre oss ned bak pannen

 

snu øyet rundt, dra det fram i dagen

skjerme oss for inntrykk fra siden, få det til

å se framover

 

Diktene har en så stor egentyngde, og de lodder så dypt at de fra tid til annen nesten kan virke som filosofiske postulater, konsentrerte tankefrukter. At det er dikt, og til og med viktige dikt, er det allikevel ikke tvil om. Kanskje noe av det viktigste er den måten denne boka viser diktets samfunnsmessige karakter. Den samfunnsmessige siden av denne boka er åpenbar. Temaene boka tar opp er så "skjult" i glemsel og innøvde vaner at de vanskelig kan tenkes utformet på noen annen måte enn som lyrikk. Kanhende har kun diktet denne muligheten til å lodde menneskets "annethet", og sette det i relieff til den selvoppfatningen som vi i vår kultur har dyrket fram til å bli en allmenngyldig og altdominerende sannhet.

Denne boka står vertikalt på disse samfunnets sannheter, som en sjakt til en annen forståelse av det menneskelige - for å anvende Bramness´ egne metaforer.

 

Peter Svalheim