Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

ET STANDARDVERK I BARNELITTERATUR

 

Else Breen

Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968-1990.

Aschehoug forlag 1995

 

Else Breen kan virkelig uttale seg med tyngde om temaet barne- og ungdomsbøker. I tillegg til selv å ha forfattet en rekke ungdomsbøker, er hun mag. art. i emnet, og har undervist i barnelitteratur i alle nivåer i skolevesenet, høyskolenivå inkludert.

 

I begynnelsen av boka siterer Breen den italienske filosofen og kritikeren Benedetto Croce, som har sagt at barnelitteratur aldri kan bli ekte kunst. Det er i og for seg motbevist både titt og ofte, men sier allikevel noe om hvilke holdninger forfattere av barne- og ungdomsbøker - og for den del, barn og ungdom, har å slite med. 

 

En stor forskjell på barne- og ungdomslitteratur, i forhold til "voksne" bøker, er at disse bøkene til enhver tid speiler hva voksne synes er egnet lesestoff for barn og unge.   Det oppdragende aspektet har tradisjonelt vært framtredende. Dette gjør at en kan få et godt inntrykk av enhver tidsepokes verdier og idéer ved å gå til barnelitteraturen. Dette aspektet ved bøkene har Breen klart for seg, og hun inndeler dem i epoker som ganske nøyaktig følger de idéhistoriske skillelinjene i vår tid.

Hoveddelen av boka omhandler barnelitteratur på 70-tallet - det revolusjonære tiåret da det var legitimt å påvirke, ja til og med propagandere for sitt syn i barne- og ungdomsbøker. Og hun lar stoffet følge overgangen til åttiårene: Hvordan barne- og ungdomslitteraturen  dreier i fabulerende retning, og tar opp i seg 80-tallets tendens til sjangerblanding og uforpliktende lek. Denne vendingen har kanskje betydd en enda større dreining vekk fra tradisjonelle verdier i barnebøkene, enn 70-tallets marxismeinspirerte propagandering. Nå utfordres hele verdisystemet, og barnebøkene gjenspeiler den tanken at ingen autoritet finnes overhodet. Fantasi for fantasiens skyld blir stående som rettesnor.

Boka har også en god introduksjon til litteraturen forut for vår tid. Og Breen er presis og sakkyndig når hun trekker fram særdrag ved den norske barnelitteraturen. Hun trekker fram de brave heltene Amundsen og Nansen, som et opphav til en rekke spenningsbøker. Og hun påpeker den særegne norske språkvirkeligheten, med to skriftspråk, som en formende faktor. Spesielt nynorskbøker har vært konsentrert om hjembygda og lokale forhold, heller enn å gå opp i en mer almen felleskultur i byen.

 

Å lese denne boka gir opplevelser på flere plan. Den er faglig solid og gir et godt utbytte for den som er interessert i barne- og ungdomsbøker. Og det er det mange, skulle jeg tro: Ikke bare fagfolk innen litteratur, men også foreldre flest ville ha god nytte av denne kunnskapen.

 

Samtidig er denne boka nesten en slags opplevelsesbank: Den gir en rad flasbacks og oppfrisking av gamle leseropplevelser. For meg ble den i alle fall en reise gjennom barnelitteratur-historien, og gjennom min egen fortid som lesehest.

 

Peter Svalheim