HELSTØPT POESI

 

Rune Christiansen

AntiCamera. Dikt

Oktober forlag

Upaginert, kr 178,-

 

"Dikt", står det som sjangerbetegnelse på den innvendige tittelsiden i denne boka. Ved et første (og forsåvidt også neste) øyekast kunne man komme i tvil. Det ligner til forveksling på prosastykker: Med rett høyremarg, og fullstendig ribbet for den poetiske pynten det er vanlig å forvente at dikt skal ha. De ser ut til kun å være små punktnedslag i forskjellige erindrete episoder: En handling, en opplevelse, en refleksjon. Tilsynelatende temmelig prosaisk, med andre ord. Men når jeg går på klingen av dem, er det ikke tvil: Dette er helstøpt poesi.

 

Hva er det som gjør at språket klinger så godt? Hvorfor blir tilsynelatende prosaiske så magisk og poetisk når denne forfatteren griper fatt i det?

 

Rune Christiansen har et høyt refleksjonsnivå i det han gjør, han er svært oppmerksom på at beskrivelsen av en begivenhet er noe annet enn begivenheten selv. I selve språket ligger en mulighet til drive en kile inn i virkeligheten, og åpne for noe mer og noe annet. På nesten hver side i denne boka er det en formulering som bringer inn et brådyp, forrykker den balansen tilværelsens utside hviler på, og åpner for anelser og erkjennelser, slik som f eks i diktet T-skjorte:

Rommet er ikke uforanderlig, bare urørlig og forseint og i forlengelsen av søvnen står du opp og barberer deg mellom beina; jeg liker det sånn, setter virkelig pris på det. Tinga er umiddelbare: En blå lighter på det krøllete lakenet, en appelsin og et velta pappkrus. Døgnet mangler fire sekunder, tida renner ut av dem; det er et sluk og det er tilstrekkelig.

Christiansen viser en tillit til at hendelsene har en kime av kunstnerisk verdi i seg. Samtidig røper han en ambivalens til det stofflige og romlige. Allerede tittelen på boka sier noe om det: Ordet "Anticamera" betyr "ikke-rom", direkte oversatt fra latin. Det klinger også det med en skepsis til hvor mye kameraet, fotografiet, egentlig er i stand til å gjengi av virkelighet. Man kan si at Rune Christiansens poesi blir til i møtet mellom rommet og ordet, mellom opplevelsen og minnebearbeidingen av opplevelsen. Han gjør språket selv til et rom, og et kamera for begivenhetene.

 

Resultatet blir en genuint poetisk tone, og nok en gang en opplevelse av at Rune Christiansen er en svært viktig poet for 90-åra.

 

Peter Svalheim (Agderposten 1996)

ddgh