I MAMMAS SLAGSKYGGE

 

Gro Dahle

Hundre tusen timer. Dikt

Cappelen 1996

 

Det fins alltid en mamma på Gro dahles boksider: Ruvende stor, ravende gal, farlig og mild, med alle de kroppslyder og -lukter som man vanligvis unnlater å nevne. Jeg har nesten dårlig samvittighet for det, men: Jeg liker denne mammaen, har jeg morskomplekser tro? Er jeg ikke kommet over morsbindingene siden jeg faktisk trives i lag med denne småfjertende blindgjengeren av en psykologisk blåknute, som hennes bok av året forteller om?

Allerede i mottoet til første delen kommer ambivalensen fram:

Mamma, mamma! Rygg skal jeg kalle deg. Store brede rygg skal jeg kalle deg.

Rygg: Trygghet og avvisning. Ganske snart kommer også hele komplekspakka: "Moren min er en saks. Hun klipper i meg på vei forbi (---) (s 17). Og mammaen kan knepene ut og inn: "Moren min står foran meg med gråten på seg som et forkle (---)" (s 20).

 

Tema og koloritt er Dahle opp i dagen. Jeg nikker gjenkjennende til alle tvangstankene, det psykologiske spillet: dette er slik jeg kjenner det fra de siste bøkene, fra Pelsjegerliv av. Språket er også hennes eget, umiskjennelige. Det ligger alltid en knapp et sted. Osten, som metafor, gulfargen, denne frodige og ubarmhjertige kroppsligheten ("Når jeg setter meg på huk, kjenner jeg lukten av kinamat og søtsur saus over friterte reker. Jeg er en restaurant. Tomme bord og en meny som slenger på gulvet.")

Jeg er imponert over hvordan hun tvinger tvangstankene fram fra halvlyset, fra sin tilstand som grøss i ryggmargen, og til klart uttalte setninger. Gro Dahles intuisjoner er uhyre presise, og gjør henne i stand til å dyrke fram situasjoner og formuleringer som er sjokkerende, fordi de er nifst troverdige.

 

Dahle er en epiker: hun forteller gjerne en historie. Slik også i denne diktboka: Den skildrer et helt livsløp, fra den lille jentas soleklare morsentusiasme, via den pubertale avvisningen, forelskelsen, frigjøring og nye bindinger, til jenta selv blir mamma:

Jeg anlegger en ankomsthall. Og brøytebilen går mellom hoftene med tung plog. En bulldoser gjennom kroppen. Og barnet vrenger seg ut i et stykke kjøtt. (---)

Så er hun der hennes egen mor var: "Når jeg kveler barnet mitt, kveler jeg barnet med mine beste hensikter."

 

Gro Dahle har en imponerende evne til å følge impulsene fullt ut, finne deres herkomst og destinasjon, så og si. Og den salige, fantastiske evnen hennes til å gjøre intuisjoner om til et presist, velfungerende språk. Måten hun får det til å boble overalt. Språket er hennes eget, umiskjennelig, hun har opparbeidet seg et språk og en metode som er svært fruktbar. I denne boka forfølger hun tendenser fra tidligere bøker, fullt ut - drar de ut i sære, burleske og groteske konsekvenser. Ambivalens er et stikkord.  Skrivemåten hennes er tilsynelatende naivistisk, men det så sannelig ikke noe barneprogram hun viser: Teksten tar stadige stup ned i det farlige, det grufulle, og avskyelige. Det bobler overalt i boka. Rett som det er når man tror det er latter, viser det seg å være et heksebrygg det bobler i: Det er urkvinnelighetens mørkeste drag som syder. Dampende sanselighet, rå, kannibalsk grusomhet. Hvis det ikke fantes forklaringsmodeller for disse farlighetene som opererer på boksidene hennes, så vet jeg ikke hva jeg skulle klynge meg til. De psykologiske knutene går til tider Ronald D Laings klassiker "Knots" en høy gang. Hun holder stiv blikkontakt med sine egne mørkeste sider. Og ut av det kommer det et språk som sitter så til de grader. Psykologisk troverdig, det er en ting. Men i tillegg: med mytenes slagkraft og dybdekvaliteter, på sitt beste. Måten hun anvender språket, med stadige besjelinger av døde ting, metaforer, elementsammenblandinger, etc, skulle man trodd hun stadig rotet seg inn i klisjeer - det skjer bare en gang i blant.

     Hva sier man så, i sum? Gro Dahle har ført skrivemåten sin til perfeksjon. Og det er til og med publikumsvennlig.

 

Peter Svalheim (Agderposten 1996)

ddgh