Geir Gulliksen

Monografi. Dikt

Oktober forlag 1995

Å lese denne boka er som å spille flipperspill: Det virker nesten tilfeldig hvor diktene slår ned. Plutselig er vi i Connecticut, i Malaga, i Gvarv, i 1988, i 1935, i 1977. Men om nedslagspunktene virker tilfeldige, så befinner de seg allikevel, alle sammen, på det samme spillbrettet: De forteller om noe av det samme.

Boktittelen, "Monografi", betegner et studium konsentrert om ett enkelt tema. Ved siden av å røpe sitt ståsted i litteraturhistorien ‑ det må vel sies å være typisk for det postmoderne klimaet sent i dette århundret, at man anvender en sjangerbetegnelse som tittel for en bok av en helt annen sjanger ‑ gir denne tittelen kanskje en leseranvisning: En oppfordring til å lete etter ett enkelt, konsentrert tema.

Hva er så objektet for Geir Gulliksens studier? Innledningsdiktet lyder slik: 

En stat,sa vi  Men da/hadde den allerede tatt bolig i oss

staten gjorde seg hjemmekjent i oss/og vi sa/annekter alt.

Denne innveksten, den okkuperende bevegelsen og totale oppgivelsen, framstår som et emne i denne boka. Felles for de

skildrete personene er den måten de slynger seg om hverandre i, temmelig uappetittelige, skjebneknuter. Flere av diktene skildrer en sinnets tilstand der en ikke kommer fri fra sine vaner, sine innøvde psykiske betingelser. Staten, og noen ganger til og med statsministeren, tjener som symbol på dette:

i dagsrevyen/gjenoppstår regjeringen brundtland

som privat stiftelse med datterselskaper

i bakhjernen helt inn i kroppens beinbygning

Det er en stadig søken etter ‑ og bort fra ‑ hverandre, i en bevegelse som aldri ender. Diktene gir en klaustrofobisk følelse av at det ikke finnes noen vei ut. Bare et par steder gis det en åpning: I en av prosatekstene skildrer Heinrich Himmlers forhørsleder fortvilelsen over at han ikke maktet å hindre Himmler i å knuse cyanidampullen han gjemte i munnhulen. I denne sammenhengen framstår faktisk Himmlers selvmord som en triumf over den invaderende bevegelsen.

Et merkelig dikt forteller om Ilmari Hyvönen, finansmekler:

Han ønsker seg heller en eksistens som ligner

Birgitta Holms, den vakre blinde piken på tretten

som skriver petitartikler i Enköpings Allehanda

 

og han tenker om seg selv at

han for faen må slutte å stirre/så fordrømt på verden som han har hatt

det med å gjøre..

Her er temaet og skrivemåten gjenkjennbar fra resten av samlingen, men så foretar forfatteren en slags avkledningsmanøvre:

men Ilmari er ikke her, ikke Birgitta

og det er forhåpentligvis ikke vi heller

ikke du, ikke jeg, ikke engang et fettet telefonrør

 

Bare tung og uforstående lykke

Hvit sand som beveger seg

gjennom uvitende vann

Det eneste som er tilbake er en slags amøbeaktig kjerne av uegentlighet. Det blir stående som et apropos: Hvor virkeligheten er å finne. En kommentar til menneskelivets vilkår, kanskje?

Et lite avsnitt i et av diktene antyder kanskje hva som, innenfor denne bokas virkelighet, kan gi en vei ut:

drømmer om noe du leste

hos dante, som du ikke forstår, men likevel

øyner som en virkelig passasje: er sted å gå

Dette er også noe man kan kjenne igjen vår tids litterære klima på: Litteraturen som søker inntil litteraturen, og finner sin løsning der. Så blir kanskje Dante stående som fadder for den frihet som er mulig å oppleve i vår dekonstruerte, relativiserte tid.