Kjell Heggelund

Samlede dikt

Forlaget Oktober 1996

"Vi trenger en diktning som er utprøvende - som famler seg gjennom gamle og nye spor. Og vi trenger lesere som er villige til å utsette seg - for lyrikk krever en form for utsatthet av leseren", sa Kjell Heggelund i et intervju nylig. Denne leserstrategien egner seg godt for Heggelunds egne dikt, som nå foreligger i en samlet utgave. Nettopp dette utprøvende, det famlende og det lekende, er et kjennetegn ved lyrikken hans. Det ligger helt andre premisser til grunn for hans dikt, enn de premissene vår vante hverdag styres etter. Det skal en skarp og streng bevissthet til for å holde fast på "dette andre", som denne lyrikken røper.

Kjell Heggelund har vært universitetsprofessor og litteraturforsker, og tidskriftsredaktør for både Vinduet og Basar. Nå er han direktør for Aschehoug forlag, og sitter dermed, med sin enorme faglige tyngde innen litteratur, som en solid motvekt mot økonomene og bedriftsstrategene som med tiden har blitt mer og mer tilstede i forlagene.

Og fra 1966 - 68 ga han altså ut tre diktsamlinger. Disse tre bøkene, med sin kombinasjon av lærd distanse, lekenhet, humor og utprøvende følsomhet, ble ganske raskt klassikere innen norsk modernistisk poesi. De var med å sette norm for en ny generasjon forfattere fra slutten av 1960-årene.

Den første boka: Reisekretser, har reisen som en grunnleggende metafor:

(Hvem kjenner ikke frykten for det som kunne være?

Hvem har ikke famlet seg langs en reises anløpssteder?)

Det er en svært språkbevisst bok, som like mye handler om språkets muligheter, som den fysiske reisen. Beskrivelsen, språkbehandlingen, innebærer alltid en distanse til det beskrevne. Hvilke muligheter finnes i språket for å beskrive det man opplever?

Bok nr to, I min tid, er for en stor del dikt om samvær: Forholdet mellom henne og ham. Diktene får ofte noe urovekkende ved seg gjennom en forrykning i språket. Setninger, mening og rytme brytes, som for å frata leseren muligheten til å bruke vanen og det kjente som rettesnor ved lesningen.

Den tredje og siste: Punkt 8, har tilsynelatende et mer åpent og enkelt språk. Men den er skrevet fra en forunderlig posisjon. Boka sirkler rundt en ubestemmelig, gruvekkende begivenhet: Våren har forsvunnet, eller er i ferd med å forsvinne:

Siden våren skulle forsvinne likevel

mente han det var best å ordne opp

i sakene så snart som mulig

Forsåvidt hadde han sitt på det tørre

Parallelt med denne nesten science-fictionaktige situasjonen, inneholder boka en slags punktroman om et samlivsbrudd. Det definitive bruddet, katastrofen?, gjengis altså i to motivkretser. Man kan fornemme en dyp kritikk av samtiden gjennom denne strukturen. Boka framstår nesten som en allegori, med et språk som til tider har mytologiens dybde og styrke.

Kjell Heggelund selv har blitt myteomspunnet med disse tre diktsamlingene. Det er fristende å forestille seg hvilken betydning det hadde hatt for norsk (og europeisk) litteratur om han hadde fortsatt å skrive skjønnlitteratur. Betydningen av disse tre bøkene, som her foreligger samlet, er i alle fall ikke til å komme utenom.