Samlede dikt

Gyldendal 1996

Gunvor Hofmo døde ifjor, 74 år gammel.

Hun gjorde et tidlig valg: Som respons på at en jødisk venninne ble et offer for nazismens "endlösung", gjorde hun seg til livslangt vitne for de drepte, de lidende, den krenkte retten. Allerede i den første diktsamlingen, "Jeg vil hjem til menneskene", 1946, er det klart at i og med henne er en helt ny tone kommet i poesien:

Gud, hvis du ennå ser

det er ingen hverdag mer.

 

Det er bare stumme skrik

det er bare sorte lik

 

som henger i røde trær!

Hør hvor stille det er.

 

Vi vender oss for å gå hjem,

men alltid møter vi dem.

 

Alt vi fornemmer en dag

er de dreptes åndedrag!

 

Om vi i glemsel går:

det er asken deres vi trår.

 

Gud, hvis du ennå ser:

det er ingen hverdag mer.

Idyllen fra før verdenskrigen, var definitivt brutt. Alle forsøk på å glatte over og "glemme", avslører hun som løgn og falskhet. Hun raser, krever Gud til regnskap, bønnfaller, fyller diktene til bristepunktet med den smerten, kulden og ensomheten hun har satt seg selv til å bevitne.

Man kunne forvente at hun ville brenne ut i løpet av noen tid - det skjer øyensynlig også. I sin femte bok, "Testamente til en evighet", 1955, beveger hun seg langt ut i det marginale:

Alltid usynlig vinget

med Guds kappe

og Djevelens sjel.

Dødsskrikene under hans øyne

svøper meg inn,

slår meg tusenfold i hjel!

De neste 16 årene var hun taus. Men i 1971 kommer en ny diktsamling - siden kommer enda fjorten helt fram til den siste, Epilog, ett år før hun døde. Med de befestet og bekreftet hun sin posisjon som en av våre fremste etterkrigslyrikere. I vesen var hun fortsatt det samme lidelsesvitnet, sorgens og ensomhetens resitatør. Hun valgte de fjerne, kalde stjernene framfor varmen i det menneskelige felleskap, med mystikerens intimitet til det uutgrunnelige, ubesvarlige. Samtidig kom det inn en annen tone, en mer betraktende, ikke fullt så fortærende lyrikk, kanskje mer "til å leve med".

I den siste boka, Epilog, kommenterer hun sine dikteriske prioriteringer slik:

Klager du over din ensomhet? Den er din eneste tilflukt, det eneste som gjør deg lik Gud!

og senere:

Og vinteren visker til mennesket:

Hold fast ved min kulde

hold fast ved stjernene

hold fast ved sneen

(---)

for våren kommer da evigheten viker

og blomstrer i øyeblikkets

avsinn

Hun lar seg ikke forlede til å hengi seg til et øyeblikks varme og behag, selv om det øyeblikket i beste fall kan ha et menneskelivs lengde.

Den siste diktsamlingens siste dikt er en innbydende gest til en annen virkelighet, vegg i vegg med vår sansbare hverdag:

Og huset stirrer på havet

som om noen puffer en gjest

inn i et annet værelse:

Han er der men intet høres

Slik gjemmer havet sine millioner av fisk

og hvaler

og de fredelige sneglehus og krabber".

20 diktsamlinger står igjen etter henne - over 700 dikt, som altså her er samlet i en utgave. Hennes betydning kan knapt overdrives. Samtidig det er noe ved hele hennes eget, og hennes poesis vesen, som unndrar seg alle festtale-formuleringer og sluttstreker. Diktene hennes lar seg ikke avfeie som en del av en sykehistorie, selv om de åpenbart er skrevet og gjennomlevd med store personlige omkostninger. Hun har skåret så dypt i seg selv at diktene hennes så og si er av kjøtt og blod: De lever, med en smerteintensitet og ekthet som unndrar seg enhver endelig karakteristikk. Hun var en seerske, et vitne om en virkelighet som finnes midt i oss alle, og med et utenfra-blikk som kanskje måtte gjøre ensom.