PETER R HOLMS DIKT I SAMLET UTGAVE

Peter R. Holm

Samlede dikt

Aschehoug 1996

Poeten, forretningsmannen, og debattanten Peter R Holm har gitt ut 25 bøker til nå, 20 av dem diktsamlinger. Det er disse som, i redigert form, foreligger her i en samlet utgave.

Norsk poetisk praksis har gjerne vært naturvendt, og Holm er det kanskje i større grad enn de fleste. Det er mange som har påpekt det som et nasjonalt særtrekk å søke til naturen, og oppleve en spesiell samhørighet med den. Utenlandske sosiologer har kalt nordmenn for " Europas siste naturstamme". Undersøkelser viser også at den virkelig folkelige opplevelsen av noe grenseoverskridende, religiøst, henger sammen med naturinntrykk: den voldsomme og plutselige allhetsopplevelsen man kan overveldes av i stillheten ved et fjelltjern. For mange blir dette værende i sinnet som en personlig rikdom, en ballast man henter inspirasjon og mening ut av for sine hverdagsliv. Holm går til den samme kilden, og skaper poesi. Det gjør poesien hans forunderlig kjent.

     I Holms poesi er ikke de enkelte fenomenene i naturen bare seg selv, avgrenset og bestemt. De er først og fremst inntrykk, en slags ubestembar nyanse og energi, en potensiell kilde til grenseoverskridende innsikt og sjelelige rystelser.

For å komme til rette med denne kvaliteten i naturopplevelsen,

anvender Holm symboler: Naturen der ute står for fenomener og opplevelser på det indre, sjelelige planet, slik som i JULINATT, fra samlingen Stentid, i 1962:

Himmelens skjær av blått sølv,

skyer, uvirkelig nære, krummer sin flukt

over villroser i mørket, skinnende som blod

og ensomme hus står som bilder på døden

 Holm har vært trofast mot dette grunnleggende poetiske prosjektet, helt fra debutboka Skygger rundt en virkelighet (1955). I den hittil siste: Sangen om Aral (1993), spiller han ut en annen konsekvens av denne totale naturvendtheten: Titteldiktet er en sår og innlevende skildring av klodens til nå største menneskeskapte naturkatastrofe, nemlig reguleringen av elvene som forsynte innsjøen Aral, til irrigasjonsformål. Resultatet av dette naturinngrepet er at sjøen, som for noen år siden var verdens fjerde største, har tørket inn, sjøbunnen har blitt en saltørken, og til da livlige fiskerbyer ble liggende milevis fra vann. Slike inngrep i naturen avslører en avstumpet råhet i mennesket, en plump mangel på innlevelsesevne og forståelse av de sammenhengene naturen hviler på. Holms poesi er sannelig en motgift mot denne typen råskap.

Holms symbolistiske poesi kan virke gammelmodig og eksaltert, både i sin grunnholdning, og i sin hang til poetisk filigrans‑ og prydarbeid, og han har møtt mye kritikk fra forfattergenerasjonene etter seg. Spesielt har kritikken rammet hans hang til å identifisere følelsesopplevelser med naturelementer: Naturen får ikke bare være seg selv og være til, på egne premisser. Språkføringen, med stadige presens partisipp‑konstruksjoner, adjektivklynger og den nesten obligatoriske sluttpoengteringen med tre insisterende punkter etter en strofe, virker ofte overdrevent poetiserende.       Men har holdt fast på sitt. Fullstendig uaktuell vil han sikkert heller ikke bli: Til det er hans naturvendte symbolisme for sentralt plassert i folks oppfatning om hva poesi er.