SKAKKE DIKT

 

Wetle Holtan

Høsten er et påskudd. Dikt

Kolon forlag

 

Det myldrer av merkverdige individer i Wetle Holtans (f 1970) diktdebut: Fluer, gamle damer, krabber, stuter, løvinner  beskriver han med ord og formuleringer som bærer med seg en magisk aura av klang og ubegripelighet. Et av diktene velger jeg å lese som denne debutantens egen poetikk, en erklæring å møte det lesende Norge med:

JEG TRÅR UTENOM OPPMÅLTE OMRÅDER

hvor stuter går og gresser

mens dagene er like selvfølgelige

 

En maurtue til venstre

en sopp til høyre

jeg stanser for eventuelle sanseinntrykk

kanskje en krapp sving til venstre for soppen

kanskje til høyre for maurtua

 

Jeg går fra pust til pust

kun den verst tenkelige hengemyra

kan rasere lykken

eller de bratte nedoverbakkene

alt de har å tilby er en sildekonge

ilanddrevet under den store eika

Det å trå utenom, ta uprøvde sløyfer og slynger gjennom inntrykkene, diktenes råstoff, praktiserer han gjennom hele boka. Han dyrker det skakke, det overraskende synssettet, prioriterer det frodige i ordene og blander iblant nesten programmatisk det høye og lave:

De gamle fruenes valkyrjeiske stoll

ved pleonasmens alter og stekt makrell (--)

Her er det ordenes magi, vel så mye som deres betydning, som får komme fram. Han ligner faktisk en god del på andre unge poeter, som Bertrand Besigye, i det å dyrke frodigheten i ordene framfor den poetiske pregnansen.

 

Men det kan også ha sin pris. Noen ganger virker det som om han er mer opptatt av å bryte sine tankerekker enn å la de enkelte, i seg selv gode bildene, få rom og respekt. Ofte blir det morsomt og slående, andre ganger fikst og masete.

 

Det er ikke tvil om at han har et originalt blikk. Her vrimler det av kreative observasjoner, som denne om en gammel kvinne i trappen ("en gjøgler på frifot"):

en tredjedel av henne

ligger kanskje fremdeles og gurgler i fostervann

Dette er en observasjonsevne som gjør ham verdt å lytte til.

Det er kanskje heller ikke for ingenting at han så og si har gjort krabben, det skeiveste av alle dyr, til sitt totem. Den dukker opp her og der gjennom de 42 diktene, og får også æren av å avslutte det hele:

(...) Et blivende sted

er for eksempel under en benk

i en eller annen park

der en katt ligger og snorker

eller under vann

der en storøyet tangbrosme spiser smådyr

blant blåskjell og svamper

og en krabbe vender sidelengs hjem

 

Peter Svalheim (Agderposten 1996)