STILLFERDIGE INNSIKTER

Inghill Johansen

Suge. Prosa

Gyldendal 1996

"Når jeg tenker på det nå, er det ikke tingene der de er, men tingene der de slutter å være jeg vil beskrive. Når jeg forteller om en elv, er det ikke elva, men breddene jeg snakker om", skriver Inghill Johansen i et av prosastykkene sine i årets bok. Og de registreringene hun gjør er virkelig fruktbare. Hun gjennomfører sitt forsett: Tvinger blikket mot ytterranden av det beskrevne objektet, nøler seg fram gjennom teksten, som for å fange hver minste bevegelse, der ytterst i øyekroken.

"Mørket er til å se i", sier hun et sted. Denne selvmotsigelsen har faktisk en fysiologisk basis, i øyets evne til nattsyn. Øyet har synsceller som er så lysømfintlige at de bare kommer til sin rett i mørket, og om man ikke ser direkte på det man vil se. Man må liksom se på noe annet - så kan de lyssvake feltene plutselig tre fram, mer som aning enn egentlig synsinntrykk. Slike steder er det mange av i Inghill Johansens 70 siders lille bok. Med et språk fullt av forbehold og utsettelser korrigerer hun stadig vår oppfatning av tingene.

Det er sjelden disse tekstene kommer så langt som til en fortelling, og når den kommer er det som oftest bare i fragmenter. Stadig vekk kommenterer og problematiserer teksten seg selv, søker innover og innover. Og teksten er seg helt bevisst at det skrevne bare tjener som et lerret for en mening på et annet plan: "Det jeg sier nå er ikke det jeg sier."

Jegpersonen lener seg liksom over kanten av ordene i et forsøk på å nå noe unevnelig, noe som både er for stort og for alminnelig til å omtales, slik som for eksempel denne stillferdige bemerkningen: "Ingen kan beskrive sin egen kropp uten å kjenne skam eller sin mors kropp uten å kjenne smerte (brystet, hendene)."

Med innsikt og undring følger det ofte sorg - livsfølelse og tapsfølelse er ofte to sider av samme opplevelse. Mange av tekstene kretser rundt det tapte: Menneskelige relasjoner, søsken som vokser opp og blir fremmede for hverandre, elva som forvandles til en mudderpøl etter vannkraftutbyggingen. Dette blir ofte formidlet med et nesten naivt-barnlig synssett, og med en underklang av melankoli:

"Om nettene suges alt grønt bort og ned i trestammenes hule indre. Slik forsvinner hele somre i dette landet."

Med en gang kan skrivemåten virke oppstykket og forvirrende. Men når man beveger seg inn i denne boka, trer en sterk sammenheng og tyngde fram av alle fragmentene, og man dveler seg gjennom den, mer enn leser den. Og man vender tilbake til den: Dette er en bok som bør leses mange ganger. Den vokser for hver gang.