Erland Kiøsterud

Denne gangen hører du deg selv - II

Aschehoug

I åtte år på rad, fra 1986 av, har Erland Kiøsterud gitt ut en liten bok årlig: Åtte bøker som tilsammen danner en tett vev, under den felles tittelen "Denne gangen hører du deg selv". I 1993 ble første delen av dette verket samlet i et bind, nå foreligger altså de siste fire bøkene mellom to permer.

Det er et imponerende prosjekt Kiøsterud har gjennomført.  I de åtte gjennomtenkte og  gjennomfølte bøkene dannes det en tett vev av situasjoner, skjebner og sinnbilder. Og når disse åtte bøkene leses i sammenheng, slik de jo bør leses, danner de en helhet og et overblikk som er både gripende og ubegripelig.

De tre første bøkene i denne del to av samleutgaven har fellestittelen Pasjonene. Tre skikkelser får framstille sine skjebner. De har det til felles at deres perspektiv er forunderlig luftig: De prøver å komme til rette med sine skjebner fra et slags tilbakeskuende dødens perspektiv.

Den første boka er lagt i munnen på en tyrann. Hitler er lett gjenkjennelig i denne skikkelsen. I den andre er det et fiskerektepar som fører ordet. De gjengir sine liv i brokker, fra barndommen og til deres demensaktige, angstfylte opplevelse av oppløsning, både i og rundt seg. I den tredje boka kommer en jødisk, kvinnelig poet til orde. Hun bærer den andre verdenskrigens jødeutryddelser som en overveldende tung personlig erfaring, og opplever konflikten når hennes poesi, i lesernes oppfatning, legitimerer bestialiteten: "Noe godt kom det altså ut av det likevel".

Den siste boka: "Fort glem videre", trekker på, og samler opp i seg mye av de foregående syv bøkene i serien. En høyt skolert akademiker vil oppspore språkets opprinnelse, og opplever at jo nærmere han kommer begynnelsen, jo mer tom for ord blir han selv. Han fanges av en dynamikk der historien, ordenes betydning, og minnet, fullstendig oppløses.I bunnen ligger det en dyp granskning og problematisering av selve språket, og dets evne til å framstille historie. Ved språket holdes de historiske handlingene ved like, og gjentas hver gang de nevnes.

Det ligger som en forutsetning i dette verket at det har skjedd et kvalitativt skifte i vår europeiske kultur i løpet av dette århundret. Kiøsterud regner med et Før og et Etter. Dette minner om den rystende innsikten Gunvor Hofmo satte ord på etter forrige verdenskrig: "Gud, hvis du ennå ser:/det er ingen hverdag mer."

Denne bevisstheten, som ingen kan leve med, lever Kiøsterud med. Ikke som en påstand, men rett og slett utprøvende og tilskuestillende. Han er bunnløst redelig overfor vår sivilisasjons tilstand og forutsetninger. Resultatet blir bestialsk, mørkt, grelt. Ikke fordi boka svermer for det bestialske, men fordi den speiler en slik virkelighet, uten nølen eller sminke.

Dette verket sier mer om vår samtid og vår kulturs tilstand enn vi er i stand til å døye. Blant annet derfor tror jeg at dette er en verk som vil bli stående langt utover vår samtid, som en klassiker.