KATZENJAMMER

Henning Kramer Dahl

Værhårmusikk. Dikt

Solum forlag 1995

Helt siden debuten i 1983 har Henning Kramer Dahls stemme vært preget av en viss avstandtagen til hovedstrømmene i

samtidens lyrikk. Poesien hans har vært av et mer høystemt slag ‑ han har ordbildet, metaforen, som sitt kanskje framste

dikteriske virkemiddel. Det går også en polemisk tone gjennom forfatterskapet hans: Han griper fatt i sentrale temaer i

samfunnsdebatten, og påpeker gjerne holdningsløshet, jåleri og etiske kortslutninger.  

Årets bok har musikk som tema. Den er strukturert rundt en rekke komponister, fra Limenios, ca 200 f. Kr, og til vår tids John Cage. I kronologisk rekkefølge får komponistene en stemme, en anekdote, en betraktning. Boka har dermed en lettfattelig og god struktur. Grunnrisset han gir av komponistenes virke er også treffende nok:

Musikk er mellomrommet mellom

sprinklene i tidens fengsel

Disse historiene handler om mennesker

som tilbragte sine liv

med hendene i mellomrommet

istedenfor rundt sprinklene

Når jeg ikke syns denne boka er vellykket, er det kanskje fordi Kramer Dahl selv ikke løsner på grepet rundt sprinklene. Allerede boktittelen sier kanhende noe om det. Ordet Værhårmusikk antar jeg er ment å gi en antydning om musikkens

finstemte sansninger. Problemet er at det blir en ren intellektuell prosess å slutte seg fram til dette. Underveis kommer jeg i skade for å gjøre andre, avsporende assosiasjoner, som Kattemusikk, f.eks. Og det kan vel ikke være meningen?

Det som etter mitt syn skjemmer diktsamlingen mest, er den opphopningen av ordblomster en kan oppleve i noen sekvenser.

Om den tyske komponisten Heinrich Schütz skriver han

Da vekker

Italias varme det flittige

tyske frøet og en glattpannet

guttestemme blomstrer i den

knortede neven: Som rubinen

i det pure gull.(...)

Det går jo an å forstå hva Kramer Dahl mener, i sak, men igjen blir diktet forstyrret av innvendinger: Har en stemme panne? Kan den blomstre?

Andre steder kan det være selve premissene for diktet jeg har problemer med. Om Bachs musikk heter det:

Koralene slår gnister i

verdens natt, men de stanser

ikke snikskytterens kule på

vei mot syvåringens ansikt

Jeg forstår at han ønsker å sette krigens lidelser og ondskap i klart relieff. Han bruker samme grep som NRK gjorde for en tid siden, i forbindelse med en innsamlingsaksjon, da de viste bilder av utsultede mennesker til tonene av Deilig er jorden.

Bildenes virkelighet gjorde salmen til ironi. Men en slik teknikk overser at Ingemanns mesterverk av en salme, og Bachs

musikk, har sin egen sannhetsgehalt, uavhengig av andre virkelighetsnivåer. At det finnes parallelle virkeligheter som

tilsynelatende motsier hverandre, er et paradoks en bare må leve med.

Og når Kramer Dahl avslutter diktet om Bach med:  

Suitene følger deg til graven,

men ikke lenger

 så blir det platt, fordi det, som kjent, ikke finnes noe som helst som følger noen lenger enn dit. En blir sittende og

tenke: Hva så? Jeg har med andre ord vanskelig å være med på den dikteriske innlevelsen. Det blir for mange ordblomster og

avsporinger underveis.

Peter Svalheim (Agderposten 1996)