DIKT FRA EN RUMENSK HVERDAG

Anemone Latzina

Dagboksdagar. Dikt

Gjendiktning og etterord

ved Knut Ljosland

Kolon Forlag 1995

Den tyskspråklige rumenske dikteren Anemone Latzina (1942‑93) er en av dem Europa har fart hardt med. Hun var født i Brasov, Transylvania, og bosatt hele livet i Romania, i motsetning til mange diktere av hennes generasjon, som valgte å emigrere. Den tyske minoriteten, med en mange hundre år gammel historie i dette området, lever fortsatt under et stort press, selv nå etter Ceausescu‑regimets fall. Tallet på tysktalende har da også gått jevnt og trutt nedover. I mellomkrigstiden var de 800 000. Nå er det kanskje 200 000 igjen. 

Det er med andre ord en av Europas glemte lommer vi får et glimt inn i gjennom denne boka. Og Latzina selv insisterer på å bli regnet med:

Har De eit ønske

kom til meg.

Eg bur i Europa

hjørne nummer fire.

Straks De kjem inn

første dør til høgre,

her får De kva De vil ha,

båe kjønn.

Latzina har ingen stor diktproduksjon bak seg. Hun fikk utgitt sin eneste diktsamling i 1971, men etterhvert som trykket fra Ceausescu‑regimet hardnet til, ble hun taus. Først mot slutten av denne epoken publiserte hun litt igjen. Ellers studerte hun germanistikk, virket som oversetter, kritiker, tidskriftmedarbeider og redaktør for diverse antologier. Til tross for den sparsomme produksjonen, var hun et levende forbilde for en hel generasjon unge diktere i 70‑ og 80‑ tallets Romania.

Mange av diktene i dette utvalget bærer preg av å ha blitt til under trykk, slik som Fanga i fridom, der slutten av diktet virker som et fortvilet utrop:

(kan eg) FÅ SKRIVE: KOR EG VIL

SOM EG VIL

NÅR EG VIL

Det kommer også mange skildringer og glimt av fortvilelse og tross fra en grå hverdag, der det totalitære trykket har lagt grunnlaget for en atmosfære av intoleranse og mistenksomhet.

Men det er ikke bare desperasjon og grå realisme her. Det er like mye fandenivoldsk lek. I Romania, som i mange andre totalitære land, var den frie litterære utfoldelsen henvist til et undergrunnsliv. Under slike forhold utviklet diktere lett en spesiell sjargong seg imellom, en slentrende, ironisk, burlesk tone, en kryptisk inneforståtthet, som også tjente en hensikt i møte med sensurmyndighetene.

De diktene jeg syns er best, er de som er skrevet i lite format: Boka gjengir en tre‑fire haiku‑lignende dikt. Under knappe observasjoner som denne, klinger et helt liv:

Eg

Om morgonen var regnet der

Til middag kom frosten

Om kvelden var treet av glas

Jeg tror ikke det bare er språkformen den har fått på norsk, som gjør at dette minner om Olav H Hauge.

De litt lengre, rimete diktene virker ofte noe anstrengte. Prosadiktene, derimot, har en helt annen, friere språktone.

Alt i har jeg en følelse av at gjendiktningen til norsk ikke sitter helt. Uansett skal Knut Ljosland ha kreditt for å ha gjort disse diktene tilgjengelige på norsk.