DYPT TENKT, PRESIST GJENNOMFØRT

Nils Chr Moe-Repstad

Nå. Dikt

Kolon forlag 1996

Med denne lille diktsamlingen har Kristiansanderen Nils Chr Moe-Repstad (f 1972) levert en imponerende debut. Diktene er dypt og grundig tenkt, og levner ingen tvil om at denne forfatteren virkelig har noe på hjertet. Som redskap for seg selv har han dyrket fram et syltynt språk, uten et ord til overs, så presist som et nålestikk. Han er er en svært språkbevisst debutant, samtidig som han tenker både dypt og konsekvent. Jeg tror ikke det er en eneste formulering i boka som er tilfeldig eller uoverveid. Tvert imot, han "renoverer metaforene", som han selv uttrykker det, renser dem for språkslagg og inkonsekvent vanetenkning.

Han kan til tider virke nesten anmassende i sine presiseringer: "... gaten har ingen puls ...". Neivisst, for gaten er jo ingen organisme, den bare omtales slik i en dagligdags metafor. ”... ansiktet du ikke ser i speilet ..." - nei, for det du ser i speilet er jo speilingen av ansiktet, ikke ansiktet selv. I det hele tatt, han bruker mange negeringer: Forteller hva ting ikke er. Slik nøler han seg baklengs fram mot objektene for sine anelser:

Jeg øser øynene

og merker et stillere rom

synke inn

og utvide innganger

til et dikt mer fremmed

enn det du holdt opp mot lyset

Typisk nok heter et av diktene SYKLUS; UFULLENDT. Vanligvis er vel ufullendte dikt ufullendte fordi dikteren har dødd fra dem. I dette tilfellet er det ufullendt fordi det ikke kan fullendes: Det ligger i temaets natur. Ikke desto mindre er dette et av de beste diktene i boka:

Gjennom en katedral

der et ekko festes

og blir tydelig

 

som forandringen

som sammenhengen

i historien

finnes to virkeligheter

som trekkes fra og mot hverandre

Det er betegnende at dette møtet mellom to virkeligheter skjer i Katedralen, byggverket som framfor noe er formet for å vise til en annen virkelighet. Han når faktisk også nesten fram:

Avstanden til stillheten

balanserer det du var

 

ikke i det første nedslaget

men i lyden etter

Slik blir han faktisk talt stående og lytte til etterklangen av sine egne dikt. Og jeg som leser blir stående og lytte med, noen anelser rikere.