Å SKRELLE SEG EN BOK

Tomas Mørkrid

Munnfullmåne. Dikt

Illustrasjoner av Finn Graff

Cappelen 1996

Denne boka har en kjerne av mannlig sårhet og ømhet som jeg finner svært sympatisk. Det er bare trist at denne kjernen er så godt pakket inn. Iblant truer hele boka så og si med å drukne. I sekvenser dveler den såpass ved sitt ferniss av kjønn og tabuovertramp at den beveger seg langt inn i klisjeene. Stadig vekk skjer det opphopninger av metaforer og klanglige effekter som bare delvis peker utover seg selv - enkelte ganger kan det virke som om produksjonen av de dikteriske bildene går helt løpsk.

Men det er altså denne kjernen.

Boka består av seks innbyrdes temmelig ulike deler, med hver sin bildekrets og atmosfære. Den første er også den mest spektakulære. Her danner den urbane sjekkekulturen et bakteppe for en temmelig uappetittlig skildring av dampende, orgieaktige tablåer. På sitt verste kommer ikke diktene her av flekken: De poserer med sine tabubrudd, og spinner rundt sin egen akse omtrent som en sædcelle som biter seg selv i halen - for å forbli i bokas virkelighet.

Videre utover i boka er ikke tonen så maniert og poserende, det blir litt mer ro rundt de enkelte diktene, litt mer refleksjonsrom, selv om det stadig vekk er eksempler på bildebruk og konstruksjoner som knapt løfter seg fra seg selv: Klangen og metaforen ser stadig ut til å bli prioritert på egen hånd, uten krav til sammenheng.

Det finnes en linje i boka, tross all staffasjen underveis. Utviklingen går fra det ramt promiskuøse og til en tosidighet, en ømhet i morgenkåpe over frokostbordet. Ganske ofte kommer det også fram en refleksjon eller et bilde med en slik dybdekvalitet at det ikke levner noen tvil om at Mørkrid har noe å formidle, og en egen stemme å formidle det med, slik som i denne siste strofen i et dikt:

Jeg klatrer i kunnskapens tre

og undres hvor gamle vi blir

Det er ingen slanger å se

bare kunnskap som svir

Den står godt - og kunne godt stått alene.

Boka er illustrert av Finn Graff: Illustrasjonene er med på å låse boka fast i en klisjeaktig utvendighet. Temmelig overflødig med andre ord.

Peter Svalheim