ALVORLIG SPRÅKLEK

 

Kristine Næss

Obladi. Dikt

Tiden forlag 1996

 

 Måten diktdebutanten Kristine Næss (f 64) anvender språket på - ved å gå direkte inn i det ubevisste vrøvlende og nonsensrepeterende laget i sinnet, vitner om en svært gjennomtenkt og bevisst forhold til ord. Diktene hennes er nesten seismografiske: Det er som om hun har et apparat direkte koplet til sin lekende, repeterende, ordkvernende underbevissthet. Når (og om) de danner mening, er det ikke fordi ordene og setningene er rasjonelt meningsbærende i seg selv, men fordi de avtegner en kurve, en slags grafisk angivelse av, tja, et liv. På samme måte som nåla på en seismograf, når den vibrerer, ikke forteller om seg selv, men om rystninger i bakken et eller annet sted. Prøv å få mening ut av diktet I LOVE MY LAKE IN FATHERHOOD, den som vil:

du er ett

du er to

du er tre

du er sjuglitre

sju

i sju gule sub sub SOB

in a yellow

Obladi (tittelen) og mange andre lyder er en slags slagg eller snerp fra den daglige, massive lydveggen "i alle kanalar". Mange av diktene ligner på barneregler - de gamle reglene er også ofte lyd-og betydningsrester fra de voksnes verden, som har hengt seg fast i barnas bevissthet: Føllet heter Abilgrå..   

 

Kristine Næss´ bok handler da også om et barn, det gjør noen høyst nødvendige forfatterinnskudd oppmerksom på:

Obladi. Oblada

Ut av lysets hule

To lår i sengen er sammen i blikket. Synet er smykket. et segl er satt

Obladi. Oblada. Hun er tre år

I sengen har hun to lår

Det er åpenbart

Næss går inn i språket med treåringen i seg, slipper det direkte og usensurert fram, uten plagsomt mange inngrep fra en voksen fornuft. Den voksne forfatterbevisstheten griper likevel direkte inn fra tid til annen, for angi en retning, sette noen premisser, slik som i dette diktet:

Kjolen er vridd

over knærne er merket

av remmer og spenne

Dette (og noen dikt til) dreier hele den happy-lette, ertende tonen i boka, og gir til kjenne en mørkere streng: Hva slags skjebne er det vi egentlig får følge innsiden av?  Beskriver diktet en slik reim-benk som brukes på destruktive og selvdestruktive psykiatriske pasienter? Eller er det hele i overført betydning?

 

Uansett hvordan man leser boka: Den røper en stor intuitiv språkevne. Holdningen hennes til rytmer og klang gjør at jeg gleder meg til en neste bok.

 

Peter Svalheim (Agderposten 1996)