ENDELIG OPP AV SKRIVEBORDSSKUFFEN

Ole Sverre Olsen

Til søvnens arbeidere. Dikt

Aventura forlag

Det er sjelden å oppleve at en debutant får så mye forhåndsoppmerksomhet som det Ole Sverre Olsen har fått. Forlag og popstjerner sloss om æren av å ha oppdaget ham først; Morten Harket erklærer ham som sin, og forlaget kjører ham fram som en de har store forventninger til.

Og sant å si: Boka imponerer. Den er original, har en innfallsvinkel og en stemme jeg tror forfatteren er temmelig alene om. Den tåler å bli lest, loddet, lest igjen. Den lar seg aldri fange helt, kanskje fordi det i bunnen av mange av diktene ligger en tvetydighet, en gåte som ikke lar seg løse: Flere utganger klinger med samtidig. Og leseren kan oppleve den æren en god tekst gir ham, nemlig å føle seg litt skarpsindig, ved å delta i en meddiktende prosess. Nesten alle diktene i denne boka appellerer til meg på den måten. Og helheten, boka sett under ett, framstår som noe mer enn en samling enkeltdikt - det dreier seg kanskje om en fortelling, man aner en handlingsgang, et syklisk hendelses- og gjentakelsesforløp.

Drøm og søvn er et tilbakevendende motiv i denne boka, slik boktittelen antyder. Drømmelivet er et klassisk utgangspunkt for poetisk modernisme, spesielt i surrealismen. En anså at det drømte var mer "virkelig" enn ens rasjonelle jeg. Det er ikke unaturlig å se denne boka i sammenheng med dette. Men forfatteren griper tak i drømmene, dette forrådet fra det ubevisste, på en uvant måte. Han besjeler dem:

Drømmene

har lagt seg

til å sove

(de har sine hus

og sine drømmer)

Det er virkelig et knippe arbeidere det dreier seg om.

Boka risser opp et hendelsesforløp, en Jeg og en Hun. Det skjer et oppbrudd. Et savn, en tyngde kommer inn. Gjennom alt dette strekker dagen og natta seg som to motsatte virkeligheter, der natta, drømmene, søvnens arbeidere, har nærmest terapeutiske oppgaver. Samlingen munner ut i en slags avklaring, med en syklisk gjentakelse av noen av grunngrepene i boka.

Olsen anvender det poetiske bildet, metaforen, i stor grad. Felles for nesten alle språkbildene hans er en usedvanlig presisjon. Han skildrer f. eks pusten som glir

like avmålt og forsiktig

som hånden

gjennom pelsen på en knurrende hund

Og om oppvåkning:

Du våkner, brått - som en halshugd 

Et slikt paradoks sitter godt.

Ofte skjer det en utvikling av bildene, der de river seg løs fra utgangspunktet og fortsetter på egen hånd, omtrent som fabelen om fuglekongen som sitter på ørnens rygg, og flyr opp fra den, høyere enn den.

Et dikt går slik:

Jeg sammenligner pusten med en elv

hvor du er badet

badet i et syn som reiser seg

på pusten og står -

står som et barn som nettopp har lært

å stå

Tre-fire av diktene sitter allikevel ikke så godt. Det gjelder noen av prosadiktene - Ole Sverre Olsen behersker den knappe, presise stilen så bra at det kjennes som et antiklimaks når han kler situasjonene i flere ord. Noen av metaforene tenderer også såpass mot det barokke at det nesten blir tegneserieaktig komisk.