EN DIKTERS MALERIER

Marcel Proust

Utsikt over Delft. Oversatt og med

innledning av Anna-Lisa Amadou

Gyldendal 1996

Marcel Proust (1871 -1922) vil for alltid bli stående som en av de store fornyerne av romankunsten, med sitt gedigne verk På sporet av den tapte tid, i 12 bind, som Anna Lisa Amadou har sørget for at foreligger i en komplett og mesterlig oversettelse til norsk. 

Proust selv sa om sitt hovedverk at "min bok er maleri" - og henvisningene til malerkunsten og opplevelsene av forskjellige malerier er mange. Anna-Lisa Amadou skriver riktignok også at denne foreliggende boka, med blant annet fem svært innlevende essays om forskjellige maleres verker, gir et sidelys inn over hovedverket, romansyklusen.

Det er en vakker bok, på mer enn en måte. Maleriene, som er gjengitt i fargetrykk, bidrar selvsagt til den estetiske opplevelsen, men først og framst er det Prousts egen, ordmalende tekst, som får boka til å framstå som så fargerik og innsiktsgivende. Han går inn i malerier av store malere som Jean-Baptiste Chardin, Rembrandt, Gustave Moreau, Claude Monet og Antoine Wattau, med et vidåpent sinn og via et utall digresjoner, trenger inn i sin egen opplevelse av disse maleriene med sin usedvanlige språkevne som redskap. Essayene er svært forskjellige, men ligner hverandre i det at de har den samme skapende refleksjonen som drivkraft.

Proust selv anså vel ikke disse essayene som fullendte, men refleksjonen i dem, og det lyset de kaster over andre ting han skrev, forsvarer så absolutt utgivelsen. Blant annet er møtet med Vermeers "Utsikt over Delft" gjenkjennbart. Proust selv brøt opp av sin selvpålagte isolasjon for å gjense dette maleriet, en dag i 1921: En kunstanmelder hadde skildret en gulmalt murvegg på bildet, som han selv ikke husket. Proust, som var svært syk av astma, får et kraftig anfall foran bildet, og et forvarsel om sin nær forestående død. Denne opplevelsen anvender han i det niende bindet av På sporet av den tapte tid; denne gangen gir han hendelsen en dødelig utgang. Romanpersonen, forfatteren Bergotte oppsøker maleriet, og dør der, med en dyp erkjennelse på leppene: "Mine siste bøker er for tørre, jeg burde ha lagt på flere lag med farve, ha gjort mine setninger kostelige i seg selv, likesom denne lille gule murflaten."

Boka i seg selv formidler en dobbel glede: Gleden over kunstverket som er i fokus, og over Prousts tekster.