EN UFORHERDET DIKTER

Gunnar Reiss-Andersen 100 år.

Gunnar Reiss-Andersen

Ved Fjære sjø. Dikt i utvalg

ved Gry Waage

Gyldendal 1996

Gunnar Reiss-Andersen ble født i Larvik i 1896. Som tenåring var han et år til sjøs - sjøen og sjømannslivet fulgte ham siden som en streng i diktningen. Han gikk på malerskole i København og Paris, men valgte altså lyrikken som uttrykksform. Mellom 1921 og 1962 ga han ut 13 diktsamlinger. Under krigen deltok han i motstandskampen med dikt som kampmiddel, og måtte flykte til Sverige. Etter 1945 flyttet han til Narestø, og bodde siden flere steder på Sørlandet. Fra 1947 fikk han Statens kunstnerlønn. Han døde i 1964.

I et dikt fra 1956 gir Gunnar Reiss-Andersen seg selv denne attesten at "Jeg er ikke forherdet". Det kunne han trygt si: Han må være en av de mest uforherdete diktere vi har. Livet gjennom bevarte og utdypet han sin særegne kunstneriske evne, som kanskje først og fremst kjennetegnes ved en følsom åpenhet - den åpenheten de fleste gir fra seg i bytte med voksenlivets sjelefred. Han så ikke seg selv som en utvalgt, snarere som en som forble trofast mot noe opprinnelig som alle i utgangs-punktet har del i. "Det merkelige er ikke at poeten er poet, at lyrikeren er lyriker, men at alle andre ikke også er det.." sier han i et essay.

Diktene hans viste en stigende kurve, en stadig større intensitet i det å trenge seg inn i skjulte sammenhenger.

Den kunstneriske følsomheten hans gjør utslag på to plan: Han er i stand til å "se det usynlige": De dødes tanker, måkenes arkitektur, og han er i stand til å gjøre skarpe avsløringer av dulgte, som oftest ordløse sammenhenger. Slik "ser" han stillheten f eks:

... Inn over sundenes blå gater/skrider et fyrstelig inntog av taushet ...

(Fra Klassisk aften, 1956).

Den siste diktsamlingen: År på en strand, som kom ut to år før han døde i 1964, er etter manges mening den rikeste. I dette utvalget står bl a diktet RØSTEN, som kanskje kan leses både som en egenpresentasjon, et tilbakeblikk og et farvel:

Spør du, vandrer, hvem jeg er,

svarer jeg deg: -En usynlig.

Jeg er bare dette her-,

stenene i stranden-, suset

i den grå novemberluftens

havsomsuste furutrær.

 

Spør du ennu hvem jeg er,

svarer jeg deg: -Jeg er tyngden

av en dyp og rik erindring;

gullet på de mørke skjær

før det mørkner stumt og kaldt-,

en usynlig som ser alt-,

blind av glans fra diamanter

i den grå novemberstrandens

hvite rand av salt.

 

Er det ennu ikke nok-,

spør du nok en gang og stirrer

på en værslitt måkeflokk,

svarer jeg deg mens jeg tvinger

dine øyne til å finne

et skjelett med brukne vinger

som en dønning slår i blinde

mot en gullrød rulleblokk-:

 

Jeg er dette og en sommer

som er sluknet.

Død og druknet

er jeg også-, død og borte

i det bunnløst grå og sorte-,

derfor nær som ingen annen

denne høst-strands diamantglans

i en sneblek rand av salt-:

 

Under lysene som brenner

bak de hvite vintre er jeg

allerede ett med lyset

fra det endeløse Alt.

 Tidsfølelsen hans er særegen: Flere ganger kommer han tilbake til formuleringer som "Tiden går slett ikke." I diktet ÅR, fra 1934, sier han:

 Hvad er vel år? Jeg ser dem ennu skinne

de samme stjerner, samme lykteskjær.

Alt var som nu, ja alt var nu og her,

og selv er jeg den samme innerst inne.

Denne opplevelsen av alle tings samtidighet gir seg utslag i en oppsiktsvekkende evne til å se det faste i det flyktige og omvendt, som i FUGLENE BYGGER (1956): 

Måkene bygger i lys

en hvit katedral over sundet-,

bygger og river den ned-,

river og reiser den høyt.

I samme grepet oppnår han å rokke ved det faste, og påpeke det flyktiges evige karakter.

Metafysisk var han noe av en platoniker: han anså diktene han skrev som en svak refleks av et fullkomment forbilde. Noe av målet hans var å komme så nær dette forbildet som mulig. Han anså seg ikke som en som skrev dikt, men som en som diktet benyttet seg av for å bli skrevet. Han bestrebet seg stadig på å nå nærmere idealene i den ideenes fullkomne verden han ante.

Reiss-Andersen blir gjerne sammenlignet med sine samtidige: Olaf Bull og Herman Wildenwey. Det er en naturlig sammenligning å gjøre, men er vel mye basert på det utvendige. Som Bull og Wildenwey var han formfullendt i rytme og klang, men Reiss-Andersens sårhet, åpenhet og følsomhet gir ham en tone som er fullstendig hans egen.

Gunnar Reiss-Andersens poesi vil bli stående som en del av grunnfjellet av dette århundrets norske lyrikk. Diktene hans utgjør et tverrsnitt gjennom sentrale begivenheter i dette århundret, både politisk og litterært, samtidig som de bærer dette særegne, tidløse og dypt personlige ved seg i det at de har blitt til i en kunstners tanke. Det er all grunn til å vende seg til Reiss-Andersens lyrikk fra tid til annen.

Datteren Gry Waage har gjort utvalget i denne utgaven, mens Helge Nordahl har skrevet et informativt etterord om Reiss-Andersens tanker om diktning.

Peter Svalheim