DIKT UNDERVEIS

 

Annie Riis

Men den som reiser. Dikt

Aschehoug 1996

 

Annie Riis har en omfattende produksjon bak seg, først og fremst som barne- og ungdomsbokforfatter, men også som poet.

I årets bok er reisen det tematiske omkvedet - som turist, som flypassasjer, som togreisende, ryggsekkreisende, og så videre. Språklig danner noen faste formuleringer et slags refreng, en rytme som er med på å skape et, nærmest messende, hele: "Men den som reiser..", "Men den som blir hjemme..", "men den som ikke reiser.."

 

Temavalget, og den nærmest sykliske oppbygningen inngir forventning: Det er mange assosiasjoner som melder seg allerede når en tar temaet i betraktning. Reisen er et opplagt og velbrukt bilde på livet i seg selv, på erkjennelsen, livskampen, og til og med døden. Det er nok av litterære reiser som klinger med som assosiasjonsbakgrunn - fra Homers Odysseen av. Den fysiske reisen, parallelt med den indre, erkjennelsesmessige, har ofte vært et vellykket oppsett for en bok. 

 

Boka har også mange gode observasjoner og poeng. Men jeg blir allikevel bare halvveis med på denne reisen: Temaet blir temmelig uttværet gjennom de godt og vel 60 sidene. Mange av diktene ender i plattheter, og overtydeligheter. Det er også et irritasjonsmoment at boka mangler sidenummerering. Det beror kanskje på en slags fikshet fra de grafiske formgivernes side, men er så langt fra med å hjelpe leseren til oversikt.

 

Enkelte dikt som sikkert er ment å være skarpsindig friske, blir en slags blødmer isteden. Snusfornuften er ikke langt fra hånden. Og jeg kan ikke fri meg fra en viss irritasjon når poengene blir servert med overtydelige insisteringer - en dikter får heller risikere å slippe poengene på egen hånd den siste biten fram til leseren, synes jeg. Et dikt forteller om en flystyrt:

Det vanvittige flyet tok henne dit

hun aldri hadde trodd

Men så, som for å være sikker på at tanken når helt fram, henger dikteren på: "Enkelte fly forsvinner underveis". Dermed er diktet, i nærmest bokstavelig forstand, rykket ned på jorda, med en fortørrende kommentar. Og jeg som leser sitter og kjenner meg undervurdert.

 

Allikevel - selv om det er endel svakheter i selve framstillingsformen, syns jeg boka sier noe samlet og interessant om sitt tema. Et dikt som nok kan leses som kjerne, går slik: 

 

Utferd og hjemlengsel -

to sider av samme sak.

To ben å stå på,

balansepunktet i midten,

fram og tilbake.

Sirkelen er benløs,

som livet etter døden.

Et slikt dikt bærer på noe gåtefullt, en innsikt som ikke uten videre inkasseres, men som blir til etterhvert, underveis.

 

Peter Svalhem