STERKT OM SAMISK IDENTITET

Bonán bonán soga suonaid

Jeg tvinner tvinner slektas sener

Risten Sokki. Dikt

Gyldendal 1996

Ved en tilfeldighet faller Risten Sokkis (f 1954) debut som forfatter sammen i tid med en temmelig absurd begivenhet ved Anatomisk Institutt i Oslo Universitet: Hodeskallen til Mons Somby, en av de to som ble halshogd etter sameopprøret i 1852, ble overrakt samisk kulturråd, slik at den kunne begraves på en verdig måte. At skallen havnet der i første omgang, henger sammen med at norske vitenskapsmenn samlet inn samiske hodeskaller i forrige århundre. De skulle brukes i raseforskningen. I mange tilfeller ble graver plyndret. En svært pinlig sak for det humanistiske Norge, med andre ord. og en vond sak å leve med for etterkommerne av dem det gjaldt.

Den andre henrettede, Aslak Jakobsen Hætta, er debutanten Risten Sokkis oldefar.

Boka begynner slik:

Jeg er født i 1954

skriver

med Macintosh

Stjernene

viser vei

Urmødrene løfter faklene

når det behøves

Det neste diktet:

Sener er sterke

øksa enda sterkere

 

Oldefars hode

på frossen mark

i oktober 1854

Med denne åpningen er spennet strukket. Forfatteren sitter i sin moderne virkelighet og leter etter de tapte båndene, i sin egen slekt, og i den samiske kulturen. Boka ender med en sterk identifikasjon med forfatterens oldemor, enken etter den henrettede, som ble etterlatt med to små barn.

Gjennom det hele går det en streng av sorg:

Hvem hadde rett

runebomma

eller de

 

Ville runebomma

latt oss fare

så vill

Runebomma er håndtromma den samiske sjamanen brukte i sine religiøse seremonier.

I tema kan denne boka minne om Egil Skallagrimsons Sonatorrek, kvadet han skrev da sønnen ble drept. Det gamle kvadet, som Risten Sokkis bok, er dominert av en sterk slektsfølelse. Ulykken og uretten rammer ikke bare der og da, men slekta til alle tider.

Diktene er gjengitt på samisk og norsk parallelt, forfatteren har selv oversatt dem til norsk. Den norske versjonen mangler, nær sagt selvfølgelig, originaltekstens fylde av klang, rytme og assosiasjoner. Men man fornemmer allikevel en sterke helheten, og grunnrytmen: Som om runebomma var i virksomhet igjen.

I boka benyttes skarpretterøksa, som skilte hodet fra kroppen til forfatterens oldefar, som et gjennomgående bilde på øvrigheten. I en tale ved overrekkelsen av Mons Sombys skalle, knyttet en av hans etterkommere denne øksa til det norske Riksvåpenet: Løve med øks. Lest slik blir dette symbolet påtrengende sterkt og tankevekkende.

Peter Svalheim