Tor Ulven

Etterlatte dikt

med etterord av Henning Hagerup

Gyldendal

Da Tor Ulven døde i fjor, 42 år gammel, var han allerede lenge regnet som en av 80- og 90-tallets fremste forfattere, med sine fem diktsamlinger, foruten et bind gjendiktninger av René Char, og enda syv prosabøker. Det viste seg altså at han hadde tre nesten ferdig bearbeidede diktmanuskripter fra årene 1984-86 liggende, som han av ukjente grunner lot være å publisere, pluss en mengde løse dikt fra periodene 1973-84 og 1988-93.

Det første en kan slå fast, er at kvaliteten på disse diktene holder samme høye standard som de diktene han selv publiserte. Den klare, registrerende, kompromissløse språktonen er der, med det karakteristiske Ulven´ske blikket. Det som først og fremst kjennetegner ham, er hans nitide avsløringer av den forgjengelighetens nødvendighet som ligger i alt og alle: "jeg ser døden overalt", sier han i en tidligere diktsamling. Og i hver porselenstallerken ser han skårene:

Han husker den blå asjetten

med blomster og løv rundt kanten,

og i midten et bilde med høye

trær, et steinhus, en mann

som pløyde med en hest foran en

kirke, hvordan den hadde gått

i knas mot murtrappen da han

skulle ut til de ventende

gjestene i haven, slik som

alt servise til slutt skal bli

knust, en foss av porselen og

steintøy brusende mot tidens

klipper til at er forstøvet.

Og de som satt der, under

morelltreet, de kinesiske

lyktene, de hvite sommer-

klærne, og sandalene slengt

behagelig bort ved solbær-

buskene, de satt også i

et sirkelrundt bilde, midt i

en eller annen tynn asjett,

lyseblå som junikvelden

Denne dødsbevisstheten er ingen flørt, den er en dyp og rystende nødvendighet hos Ulven. I dikt etter dikt påpeker han, både iherdig og fortvilet, det uutholdelige fraværet av mening tilværelsen ifølge ham er preget av. Han skyr all lettvinthet a la "det du ikke vet har du ikke vondt av". I hans omforming blir dette heller slappe munnhellet til:

Det du ikke

vet

fryser deg.

Det byr ham også imot å søke mening i en metafysisk virkelighet, en himmel. "Selv paradiset ligner et helvete", heter det i et av diktene hans: Tanken på noensomhelst idyll faller for meningsløshetens overveldende erfaring.

Men, som Henning Hagerup påpeker i sitt innlevende og nesten ømme etterord: Det er ikke denne bevisstheten som gjør Ulvens diktning stor. Først og fremst er det hans usedvanlige språkevne, hans søkende og mangefassetterte blikk. Noen ganger kommer en øm blyghet fram i diktene, noen ganger en forventning som han kanhende, strengt tatt, ville ha vanskelig med å forklare seg selv. Dette er med på å gi diktene hans  den rikdommen som kjennetegner dem, og som gjør at jeg som leser faktisk befinner meg vel i hans språk. Han er, i mine øyne, ikke i stand til å unndra seg en aldri så liten selvmotsigelse. Selve kvaliteten og mangefassetertheten antyder, i glimt av gangen, et omriss av noe mer. Ikke for å tvinge en apologi inn i Ulvens tekster, hans kompromissløse pessimisme trenger ikke unnskyldning fra noen, det er bare et forsøk på å ordfeste virkningen av Ulvens tekster i meg som leser. Språkets vesen, når det er behandlet på et så høyt nivå som hos Ulven, er paradoksalt.