DIKT FRA ET SORGROM

 

Stein Versto

Innfalda tid. Minne. Dikt

Samlaget 1995

 

De fleste som lever i noenlunde nærkontakt med grunnelementene i livet, har et eget rom for sorg og savn. Et rom for det som ikke ble som det kunne ha vært, det ufullførte, det opprevne. Dette sorgrommet behøver ikke være åpent til daglig, men det er der, like sikkert som at det tragiske er en dimensjon ved det menneskelige.

 

Denne boka springer ut av dette rommet. Allerede tittelen sier mye om dette: "Innfalda tid." Det sammenkrøkte tidsperspektivet, det man ikke så lett blir ferdig med. Stein Versto går inn i dette sorgrommet med åpne sanser, og omdanner erfaringene og opplevelsene derfra til en presist uttrykt poesi, som har en rikdom både av klanger, assosiasjoner, og konnotasjoner til annen litteratur. Denne tematikken gir diktene en egen tyngde, de treffer på det mest avkledte, det mest menneskelige. Mange av diktene er rike på relifgiøse og filosofiske overtoner, og åpner for et høyere perspektiv:      

Pusten som held pusten

i gang

 

Så me heile tida

kan bli pusta

Flere av diktene er så korte som det her. De framstår nærmest som konsentrater, en får opplevelsen av at de har en lang forhistorie i tanken og underbevisstheten.

 

Dette er Stein Verstos andre bok. Gjennom den første boken sin, novellesamlingen "Ho blei borte i trappene", som kom i 1991, fikk han mye positiv oppmerksomhet, Tarjei Vesaas´ debutantpris, og et velfortjent ry som fornyer av novellesjangeren. De var både presise og mangetydige, en urovekkende følelse av "noe mer" vokste fram fra de forholdsvis dagligdagse skildringene. Dette er kvaliteter som jeg finner igjen i årets bok.

 

Jeg syns faktisk at novellisten Versto kommer til syne også denne gangen. Diktene er satt sammen i ti kapitler, der en kan ane en utvikling: To personer beveger seg i forhold til hverandre, gjennom nærvær og fravær. Diktet som tjener som innledning får det hele til å stå fram som en bakoverskuende prosess:

Fråværet ditt er

et tomrom sidan før

me møttast

 

Eg ropar og det svarar

i ei forhistorisk

sorg

Om dette fraværet er døden, eller om det et samlivsbrudd, blir leseren vel aldri sikker på. Tapsfølelsen, adskillelsen, som diktene skildrer, kan være relevant for mange tunge, menneskelige situasjoner.

 

Novellisten Versto kommer også til syne i siste kapitlet: "I ein park etterpå", dominert av en svært kort novelle. Med alle de forutgående diktene som klangbunn framstår denne lille teksten som noe av et mesterverk, den samler i seg trådene gjennom boka, og løfter det hele opp i en mer forhåpningsfull atmosfære.

 

Stein Versto har kommet med to bøker på fem år. Det ser ut til at han prioriterer dybde og tyngde, framfor bredde. Det tror jeg leserne kan glede seg over.

 

Peter Svalheim