Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

 

NEDTUR MED CARLING

 

Finn Carling

Skumring i Praha. Roman

Gyldendal norsk forlag

 

Johannes Rosen er en maler med ambisjon om å feste skumringen til lerretet - denne tvetydige kveldstimen som dupper mellom mellom lys og mørke. Eller er det snarere et anstrøk ved ektefellen han ønsker å gripe; det uutgrunnelige lille smilet hun møter ham med? Hvorfor holder hun ham på avstand med dette smilet? Har hun en elsker?

 

Praha må være det rette stedet for å male skumring, og ellers finne ut av dette tvetydighetens vesen. Er det for å male han reiser dit, eller er det for å spionere på sin kone og en ung elsker? Eller er han rett og slett aldri? 

 

Såsnart han ankommer hotellet i sentrum av byen, opplever Johannes, bokas jegperson, et marerittaktig "møte med seg selv"; hans eget jeg møter ham i konkret forstand og konfronterer ham med sider av seg selv som han ikke har villet slippe fram i lyset. Denne to-kropp-framstillingen av et jeg har vært benyttet før, blant annet Dostojevskij brukte dette grepet for å utforske menneskepsyken litterært i sin ungdomsroman Dobbeltjengeren.

 

Videre tar det ikke lang tid før han blir arrestert for å ha drept sin kone på bestialsk vis. Har han virkelig drept henne? Leseren blir aldri sikker. Han gjennomlever en absurd, forvirrende rettsak, og dømmes. Kafka i mente.

 

Carling griper altså til kjente størrelser, både fra litteraturhistorien, psykologien og geografien, og boka dier av mytene om Praha som Kafkas by, absurditetens hovedstad. Mytene har mye for seg de. Men i dette tilfellet syns jeg de blir de kulisse, klisjé. Carling makter aldri ta oss med til Praha, vi kommer ikke lenger enn til sinnbildet av byen. Boka og byen blir for mye en litterær konstruksjon. Slik også med det psykologiserende grepet, denne splittelsen av bokens jeg i to personer. Det blir banal allmenpsykologi og egentlig litt uinteressant, til tross for de store indre konfliktene boka forsøker å konkretisere på denne måten.

 

Det er ikke lenge siden Kafkas Prosessen ble fremhevet som  "dette århundrets viktigste bok". Den har så til de grader blitt en del av vår kultur og felles erfaring at den har blitt et adjektiv; Det Kafkaeske står gjerne for den absurde, håpløse kampen mot en navnløs og upersonlig overmakt. Men Kafkas bok er aldri diffus; hver setning er klart og skarpt avtegnet. Det er det samlede bildet som blir så monstrøst. Carlings litterære reise i Kafkas by blir motsatt: Teksten blir skyggeaktig, substansløs og henfaller veldig ofte til språklige klisjéer og stereotype, krimfilmaktige virkemidler.

 

Denne boka er dessverre en nedtur. Annet er kanhende ikke å vente når man gir seg til å skrive oppå størrelser som Kafka. Men på den annen side: Det er heldigvis ikke altfor langt mellom oppturene i Carlings forfatterskap - han skriver jo til stadighet en bok i året.

 

Peter Svalheim