Kkritikk Peter Svalheim

 

STOR LYRIKK

 

Inger Christensen

Alfabet. Dikt

Gjendiktet fra dansk av Liv Lundberg

Etterord ved inga Bostad

Pax forlag 1997

 

Denne boka ble Inger Christensens (f 35) definitive gjennombrudd som poet da den kom i 1981.  Med sin strenghet i form og rikdom i tanke og formulering har den inntatt en særstilling i nordisk poesi. Derfor er det en pen liten begivenhet når den nå har kommet på norsk.

 

I Alfabet lar Inger Christensen to strenge systemer møte hverandre og danne en disiplinerende ramme for diktene: Det ene er (som tittelen sier) alfabetet - så velkjent, og samtidig så altomfattende i ordets rette forstand; det rommer jo alt som i det hele tatt kan formuleres. Samtidig lar hun antall linjer i diktene følge middelalder-matematikeren Fibonaccis tallrekke, hvor hvert neste tall, bortsett fra de to første, er lik summen av de to foregående: 1, 2, 3, 5, 8, 13 osv - den stiger med andre ord temmelig raskt ut av vår fattbare verden.

 

Aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes

 

lyder første dikt. Barnet i oss blir gjerne med på dette, det må ha vært flust av aprikostrær med deres saftige, gyllengule frukter i Edens hage.

 

Dikt to og tre fortsetter denne barnlige registreringen, men fra D-diktet får farlighetene større og større plass:

 

duene finnes; drømmerne, dukkene

dreperne finnes; duene, duene;

dis, dioxin og dagene; dagene

finnes; dagene døden; og diktene

finnes; diktene dagene døden

 

Uskylden viker. Dioxin, dette kjemiske stridsmidlet amerikanerne brukte under Vietnamkrigen, står brutalt plantet inn i diktet, og bringer inn døden. Herfra og videre utvides diktene nesten som en eksplosjon - eller som pupillen til et barn når det utsettes for en rystende opplevelse. Etterhvert som tallsystemet gir dikteren mer plass utvider språket seg også til små symfonier, mininoveller, regler, større og mindre sveip gjennom historien og geografien.

 

Boka når halvveis ut i N, fjortende bokstav:

 

en ungeflokk søker ly i en hule

iakttatt stumt av en enslig hare

 

som om de var barn i barndommens

eventyr hører de vinden fortelle

 

om de avsvidde åkrene

men barn er de ikke

 

det er ingen som bærer dem lenger

 

Hun kaster et blikk inn bak apokalypsen og stanser der.

 

Hva så med resten av bokstavene, resten av tallene i Fibonaccis tallrekke? De er det kanhende opp til hver enkelt å leve. Om ikke skrive og nevne, så i alle fall leve.

 

Denne bokas enkelhet og mangfoldighet gjør at man i grunnen aldri blir ferdig med den. Den blir stående som et dokument over den menneskelige erfaring, over det som finnes, og over hva vi mennesker gjør med alt dette nevnte. Atombomben finnes, endetiden finnes, men allikevel, tross alt, aprikostrærne finnes også, og dukker opp igjen og igjen i denne teksten, som en fast og hardnakket påminnelse om at livet, i sine grunnelementer, eksistensen, tingene, ordene, i bunn og grunn er vakre.

 

"Å elske ordene, selv om de er lukket for oss, er poetens oppgave", skriver Inga Bostad i etterordet i denne boken. Presist nok. Inger Christensen er en ordenes førsteelsker.

 

Peter Svalheim