Kkritikk Peter Svalheim

 

DIKT MED ALLE SANSER

 

Annabelle Despard

Tyngdekraft. Dikt

Aschehoug 1997

 

«Tingene avkrever ingen innlevelse» skriver Annabelle Despard midtveis i denne diktsamlingen, oppfølgeren av debuten fra 1995. Men jommen innlever hun, og det så det virkelig svinger. Gang på gang møter hun ting og fenomener med en fortolkning, en  respons på deres vesen. Stadig måler hun sitt dikterjeg og sin assosiasjonsevne opp mot tingene rundt seg. Og stadig  kommer det slående og rike bilder ut av det: Hun ser pinnsvinpigger som

 

sengen til en mild fakir

karder fjorårets trevler

så vi kan dikte nok en sommer

 

hun ser soppsporene som skogens samisdat (undergrunnslitteratur), vepsen skildrer hun som

 

snøscooter

i lufta. Mager uønsket MC-ungdom

Fra fattig hjem

 

mens biene

 

mesker seg

i femstjerners Hilton og dykker ned

i myke vaffellag av søtt

 

Bare for å nevne noe. Hvorfor da en slik tilsynelatende selvmotsigelse?

Boka heter Tyngdekraft. Første dikt skisserer opp hvordan ting ville tatt seg ut uten den:

 

Hvis jorden blir svimmel og saktner fart

vil den få se absurd teater

Blåhval henger som luftskip over byen

og far flyter vekk fra mor før akten er begynt

 

Det virker som om hun ivrer etter å prøve ut dette diktets «Hvis» . Og utover i boka beveger hun seg i slynger og sirkler: Til India, til Malta, inn i skogen, ut på svabergene, dypt inn i bøkene, tilbake til Antikkens Hellas. I det hele tatt: Hun undersøker høyt og lavt. Og  sansningene underveis blir det dikt av - gode dikt. Mot slutten må hun gi tyngdekraften rett. Hun erkjenner: «Vi kan ikke bytte plass». Alle tings orden er som den er. Kloden og alt på den hviler i sin egen tyngde. Det paradoksale er bare at den også bærer  menneskeslekten, med alle sine sansninger og fornemmelser for noe annet.

 I et av diktene forteller hun om en elefant hun satt overskrevs på:

 

han

med sine klumpete lemmer vekket

alle mine sanser

 

Hva kan hun da gjøre annet enn å lytte til alle sine våkne sanser?  Hun kan jo håpe at dette annet, dette noe mer som hennes egen voldsomme sansningsevne forteller henne om, skal komme henne i møte:

 

Og jeg venter at himmelen

skal  legge kinnet varsomt inntil

og en stor hånd skal løfte meg opp

 

Det siste diktet lyder nesten resignert:

 

Den som skriver dikt om natten

blir rastløs med ringer under øynene

Leter etter mer

Suger saft av kvister

Tømmer brenneslens dråpe

Presser leppene mot treet etter kvae

Legger øret inntil for å høre det ufødte

 

Annabelle Despard skriver nok dikt om natten. Kanskje har hun ringer under øynene. Hun leter helt åpenbart etter mer og deler raust med leserne det hun finner. Og hun har helt rett: Slikt gjør diktere

 

Peter Svalheim