Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

To må man være

 

Lars Elling

To og to. Illustrert fortelling.

Cappelen 1997

 

Det hender at det kommer til en fortelling som kan graveres på et knappenålsode, så kort er den, så presis og så god at man ville ta seg det bryet. Lars Elling har skapt en slik fortelling. Men det med knappenålshodet: Illustrasjonene må ubetinget også være med, så da spørs det vel om formatet holder.

 

Dette er pungnesebjørnens bok; Han som gikk ensom ombord i skipet. Alle andre kom to og to, løen og løvinna, hanen og høna.

 

Det minner jo svært om Noas ark, og nettopp arken er et fantastisk bilde på både ensomhet og felleskap, der den duver alene i et endeløst hav, og med alle slags dyrepar ombord. Men Lars Ellings båt er slett ingen ark, den er nærmere en Amerikabåt med salonger, lugarer, bar og det hele, rent bortsett fra at den ikke skal til Amerika: «Et skip duver i skjøten mellom himmel og hav, på vei mot morgendagen - og ingensteder.» Det er vel en like uebestemmelig reise som de fleste gjør gjennom livet.

 

Og pungnesebjørnen teller sine skritt fra for til akter, og han går i skipsbiblioteket for å slå opp i bøkene om sitt slag: «Utdødd», står det.

 

Mer ensom går det vel ikke an å bli.

 

Tekst og illustrasjon er flettet i hverandre, faktisk ligger brorparten av fortellingen i bildene, og teksten fungerer fra tid til annet mer som en lyrisk, poetisk kommentar. Det er masse humor her, og masse melankoli. For ikke å snakke om alle de utsøkte detaljene.

 

Og hvordan går det med pungnesebjørnen? Jeg kan vel si såpass som at denne boka egner seg usedvanlig godt som en gave til en lenge etterlengtet kjærste for eksempel. Såvel som for barn. Dette er en bok som passer for alle som har ti minutter å avse til å bli lattermildt berørt. Og nå har jeg allerede skrevet langt flere ord enn boka inneholder.

 

Peter Svalheim