Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

 

DEPRESJONSPOESI

 

Cindy Haug

Fjærtegn. Dikt

Aschehoug 1997

 

Hun ville gi ham seg selv som et håndskrevet unikt eksemplar

Han ville heller ha den utgitte med dedikasjon

Slik åpner Cindy Haug sin diktsamling av året - sin ellevte bok siden debuten i 1982. I denne atmosfæren der man ikke verken får øye på hverandre eller setter pris på hverandre, trives trivialitetene, sløvheten, likegyldigheten, angsten. Dette er da også stemninger som i overmål preger denne boka. Eneste fluktvei synes å være dagdrømmeriet, og den  drives til gjengjeld desperat langt; her føres samtaler med steinene i en sitron, hele verdener bygges opp av skummet i badevannet.    

 

Kanhende kunsten gir en mulighet til å unnslippe?:

 

I atelieret beveger jeg meg mellom

Matisses fruktfat og marerittet

om å være nedfallsfrukt

når jeg legger meg ned

kjenner jeg markene kravle i meg 

De oransje fruktene på fatet lyser 

Jeg vil inn dit 

Henge råtningstrygt på veggen med signatur

Det er i det hele tatt et goldt indre landskap Cindy Haug ruller opp. Menneskene er uten evne til kjærlighet, uten vilje til å se hverandre, gjennompreget av en kjølig kalkyle over hva som er nyttig:

 

Jeg strakte ut armen til deg

Du ville ikke ha den

Hva skal du med tre armer?

Diktenes forhutlede og skadde jegperson søker bakover og ser sin fortid i glimt, og i lys av sin begredelige situasjon her og nå: "Det var jeg som ble gal" (!) Men hun gir allikevel aldri opp troen på kjærlighetsevnen: "Jeg håper stadig at smilet ditt den vesle primusen skal tine isbreen inne i meg".

 

Dikt av dette kaliberet er krevende lesning. Noen av dem er så gjennomført depressive at de truer med å vippe over i sin egen parodi; "Føler slektskap med søplesekken som står like ved  Men det er mer i den enn i meg". Og tankeflukten, dagdrømmeriet, kan iblant bli vel barokk.

 

Boka kan sikkert nok leses som en refleks av den nærmest epidemiske mangelen på kjærlighet i egosamfunnet av i dag. Men allikevel: Utelukkende tyngde, slik som her, kan få en bok til fullstendig å klappe sammen. Selv om det heldigvis, og som vanlig i Cindy Haugs bøker, foregår mye på mikroplanet av treffsikker ordfølsomhet.

 

Peter Svalheim