Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

ET UNDER AV EN BOK

 

Gunvor Hofmo

Etterlatte dikt

Redigert og med etterord av Jan Erik Vold

Gyldendal 1997

 

Da Gunvor Hofmo døde i 1995, 74 år gammel, var det nesten ingen som kjente henne personlig. Hun meddelte seg så og si utelukkende gjennom diktene. I og med denne boka har vi fått et materiale som fyller ut bildet av mennesket og dikteren Hofmo.

Gunvor Hofmos produksjon falt i to perioder. Først kom det fem diktsamlinger i årene 1947-55; bare de ville vært nok til å sikre henne en plass blant de fremste skandinaviske poetene i dette århundret, skrev den danske kritikeren Poul Borum på 1980-tallet. Så var hun taus i 16 år, fram til 1971. Fra da og til hennes død kom enda 15 diktsamlinger. Diktene fra disse tilsammen 20 bøkene ble utgitt i en samleutgave i 1996, året etter at hun døde - tilsammen over 700 dikt!

 

Så viser det seg altså at denne samleutgaven bare inneholder to tredeler av hennes produksjon. Gyldendal forlag har funnet manuskripter i sine arkiv etter henne, det har ligget hefter i bankbokser, og hennes to nevøer har samlet papirer fra hennes leilighet i Ekebergåsen. Dermed har volumet av hennes verk økt med 350 dikt, og rammen har blitt utvidet med flere år: Boka gjengir ungdomsdikt fra den 16-årige Gunvor Hofmo, og går helt fram til dikt og tekster som åpenbart må være skrevet helt på det siste. Dette materialet har Jan Erik Vold gått gjennom og redigert med stor pietet, foruten at han har skrevet et grundig og innlevende etterord om Hofmo slik hun framstår med den viten vi nå har om henne. Men de tause årene hennes, fra 1955 og fram til 1971, er fortsatt like tause.

 

«Kan man skrive dikt etter Auschwitz?»

 

Det er tre ting som slår en ved denne boka. Det ene er kvaliteten ved diktene. Det kan ikke være kvalitetshensyn som gjorde at hun la dem tilside. De fleste diktene ville forsvart en plass i en utgivelse lenge før denne samleutgaven.

 

Det andre er at hun, også i denne «skjulte produksjonen», er trofast mot sitt eget brennende engasjement som dikter. Hofmo er medlideren framfor noen i norsk etterkrigslitteratur. Hun har båret erkjennelsen av hvilken katastrofe den andre verdenskrigens nazistiske menneskesyn er for menneskeheten - ikke bare i det enorme antallet ofre, men også som en grell avsløring av hvor altfor lett vår såkalte humanistiske vestlige tradisjon og dannelse kan bikke over i det dypeste barbari. Hun har sett seg som et vitne for alle de utslettede og glemte. Her i Norge gjør denne orienteringen verket hennes til noe enestående. I Europa kan hun sammenlignes med den tyskspråklige rumenske dikteren Paul Celan. Men mens Celan møter en sprengt og forvrengt verden med et istykkersprengt språk, så møter Hofmo den samme virkeligheten med et intensivert, nakent og skjært språk. I denne intensiteten ligner hun på Edith Södergran. Og i evnen til innlevelse og til å «dissikere sitt eget hjerte», som Inger Hagerup uttrykte det, ligger hun ikke langt unna Emily Dickinson.

 

Det tredje, og kanskje aller mest fascinerende for de som har lest Hofmo gjennom noe tid, er at hun ut fra det (fortsatt sparsomme) bakgrunnsmaterialet i denne boka, så og si for første gang framstår som en biografisk person. Det har vært kjent at de tause årene hennes hadde sin bakgrunn i et psykisk sammenbrudd. Lyrikken hennes har røpt glimt, bare: Utsikten fra et sykehusvindu. En sovesal. I det hele tatt har opplysningene vært så sparsomme at det nesten kjennes uvirkelig at hun i det hele tatt levde, samtidig med oss alle. Og det kjennes tilsvarende paradoksalt at hun, nå når hun ikke lenger lever, framstår som mer levende og virkelig enn noen gang før.

 

Ruth Maier - et nytt navn i norsk litteraturhistorie

 

Vi får også del i noe av den biografiske bakgrunnen for den selvfortærende innlevelsen diktene hennes er preget av: Den unge jødiske kvinnen Ruth Maier, datter av en av Wiens intellektuelle, og selv med en usedvanlig intellektuell kapasitet, flyktet til Norge i 1939 og traff den unge Gunvor Hofmo i frivillige arbeidsbrigader.  «Ruth Maier ble Gunvor Hofmos universitet» skriver Jan Erik Vold - den unge Hofmo ble tilskyndet til ikke bare å ta artium som privatist - hele hennes liv dreide fra da av etter erfaringen fra det toårige nære vennskapet mellom disse to unge kvinnene.

 

Maier selv var en moden dikter allerede i ung alder, og ville sikkert kunne utviklet et betydelig forfatterskap. Isteden endte hun i gasskamrene i  Auschwitz, og etterlot seg sin norske tvillingsjel som lidelsesvitne. «Hvorfor skulle ikke jeg lide når det er så mye lidelse til?» skrev hun til sin venninne Hofmo i et siste brev på vei gjennom Polen, og: «For hver den som dør må du leve sterkere selv». Og Gunvor Hofmo bar minnet om denne kvinnen, så innlevende og helt at hun mange år senere kunne skrive:

 

Da vet jeg ikke lenger

hvem av oss som

er død, om det

du som lever, eller meg. Eller om

vi er døde begge

 

Norsk kultur og litteratur har stått på siden av den urbane kulturen blant sentraleuropas jøder i mellomkrigstiden. Nå viser det seg altså at det går en sterk og direkte linje fra Wiens jødiske intellektuelle miljø og til et av norsk litteraturs sterkeste, ekteste og mest markante livsverk i dette århundret. Bare det er til å fortrylles over, selv om rammene er så lite lystelige som man vel kan tenkes.

 

Årene på Staubø

 

Det viser seg faktisk at Gunvor Hofmo hadde tilknytning til våre kanter av landet. I begynnelsen av 50-årene bodde hun i Staubø i Austre Moland, sammen med lyrikerkollegaen Astrid Tollefsen. Kanskje hun hadde tenkt å bli boende? Hva hun enn hadde av planer, så ble de kullkastet. Hun fikk sitt psykiske sammenbrudd, og bodde på forskjellige sykehus de neste over 20 årene, fram til 70-tallet. Da flyttet hun for seg selv i en leilighet i Ekebergåsen i Oslo. Der levde hun stillferdig, hun gikk nesten aldri ut, og omga seg bare med en svært liten krets av familie og medarbeidere i det offentlige hjelpeapparatet. I disse rammene ble de siste femten diktsamlingene hennes til. Denne svært enkle biografiske linjen forteller at hun faktisk hadde sine siste «normaltfungerende» år på Staubø. Siden den tid er det få som overhodet har truffet henne.

 

Siste dikt

 

Det er ett ord som slår en som viktig i denne samlingen: Nemlig verdighet. Gunvor Hofmo ville aldri gå på akkord med det hun oppfattet som menneskeverdigheten. For henne innebar det å alltid holde fast på bevisstheten om sin venninne Ruth Maier, og gjennom henne, alle lidende til alle tider. Mange kritikere har gjennom årene ønsket henne lykke og sjelefred, men hun har svart:

 

Vær ikke den du er,

og den du var!

De krever en annen smerte

et annet svar...

 

De krever den nektendes trygghet,

blindhetens ro

over fortvilelsens gudssyn

dypt i ditt blod!

(Blinde nattergaler, 1951).

 

 Det er kan hende godt da, allikevel, å se at noen av de aller siste diktene og notatene hennes reflekterer en viss harmonisk ro, en tilfredsstillelse ved det å se tilbake på et fullt livsløp:

 

Alle de blinde fikk syn

gjennom deg

alle de stumme fikk ord

gjennom deg

 

og diktet Blindfødt:

 

Blindfødt er jeg

men i min seende stund

griper jordens sorg og jubel meg

og Gud taler gjennom min munn.

 

Peter Svalheim