Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

 

EN HELT OG HANS KRIGSROMANTIKK

 

 

Ernst Jünger

I stålstormer.

Tiden forlag 1997

 

Hvert 10de sekund døde en ung soldat i krigshandlinger, hele første verdenskrig igjennom. Til sammen over 1.3 millioner soldater. Et ufattelig tall. Og nesten like ufattelig: At en soldat som skriver om denne krigen, kan henvise til heroiske krigsidealer like herlig på siste side som på første.

 

En av soldatene som ikke døde, er Ernst Jünger (f. 1895). Han lever faktisk fortsatt, 102, år gammel. Med 20 dype arr på kroppen fra skuddsår og granatsplinter. Han tjente som soldat på sentralmaktens side i første verdenskrig, senere som offiser og troppsfører, og var med i mange av de store slagene ved vestfronten. I stålstormer er hans litterært bearbeidete krigsdagbok. Nå, 77 år etter at den kom ut i første utgave, foreligger den altså på norsk.

 

Ernst Jünger er den siste gjenlevende som er hedret med Preussens høyeste utmerkelse: Pour le Merité. En krigshelt, med andre ord. og denne boka er krigsheltens beretning: Hvordan han oppøves i krigens edle kunst, hvordan sansene skjerpes og adles, hans stoiske ro i farens stund – alt formidler bildet av en ung preusser slik krigspropagandaen gjerne ville ha ham.

 

Bokas første side gjengir stemningen til de unge rekruttene som ennå ikke har nådd fronten: ”Krigen måte da kunne stille vår lengsel etter storhet, styrke, det høytidsstemte. For oss bar det bud om mandig handlekraft, ubekymrete skyttertrefninger på blodduggete enger. ’Ingen død er skjønnere på denne jord …’ Å, bare ikke la oss bli sittende igjen hjemme, bare la oss få være med!”

Med holdninger like reflekterte og pålitelige som en vervingsplakat dro altså disse 18-20-åringene ut i slaget.

 

Idémessig sett springer denne boka ut fra en tankegang der krig fortsatt var ”alle tings far”, ifølge Heraklit. Det store idealet var mandig handlekraft og et av krigen lutret og renset sinn; ”Det eneste som var igjen var stemmen. Resten var en dyp sinnsro. Ilden hadde brent ut resten. Med slike menn kan man slåss,” sier Jünger anerkjennende om en krigskamerat. Han blir bortimot metafysisk i sine betraktninger om krigen, som en uunngåelig naturkraft man må adlyde. Det er betegnende at boka ikke inneholder et ord om hvorfor krigen eventuelt var nødvendig. Landet kaller – det er nok. Temmelig betegnende er også en refleksjon om sabotasjeaksjonene hans side gjør i et område de må forlate: Det å sprenge forlatte landsbyer i lufta og på den måten hengi seg til ødeleggelseslyst er ikke bra - for disiplinen. Han kommer aldri fram til noen refleksjon over hvilken effekt det å ta tusenvis av menneskeliv har på ens sjelsegenskaper.

 

Kanhende er dette en tenkende og skrivende soldats strategi for å overleve, i mental forstand. Istedenfor å sette spørsmålstegn ved de heroiske idealene, så iscenesetter han dem, og oppfyller dem i sein egen person. Og siden han av historiske grunner ikke kunne la boka ende med en seiersrapport, så kan han i alle fall la den tone ut med stadfestelsen på hans heltestatus: I bokas siste linje blir han tildelt Prøyssens høyeste æresorden.

 

Boka har udiskutable litterære kvaliteter. Jünger er en elegant stilist. Han observeer skaprt og detaljert, og har en uhyggelig evne til å gjøre stemning om til språk. Litterært slekter han både på Hemingways minimalisme og sagalitteraturens lakoniske stil. Og den gir verdifull innsikt: det kan vel knapt tenkes en mer presis framstilling av hva 1. verdenskrig gikk ut på av lidelser og voldsorgier. Og indirekte: slik tenkte altså en gang i tiden en elite av dannete, lydige krigens disipler.

 

Finnes det ennå mulighet for at et dannet menneske lar sitt verdensbilde innbefatte en slik krigsforherligelse? Da må man kan hende være 102, og særdeles motstandsdyktig mot de erfaringene dette århundret har brakt oss.

 

Peter Svalheim