Mulighetenes barn. Å vokse opp med to kulturer. Cappelen 2007 Loveleen Kumar, psykolog og sosialpedagog med indiske røtter, er bosatt i Kristiansand og driver et eget konsulentfirma, hun arrangerer kurser om barn av innvandreres særskilte muligheter og problemer. Hennes egen benevnelse for denne gruppen er "Bindestreksbarn"; de har mulighetene i seg til å knytte sine to forskjellige kulturerfaringer sammen til en helhet, og på den måten utvikle en ressurs som både innvandrermiljøet og det norske miljøet bør kunne nyte godt av. Loveleen Kumar opplever å få en strøm av brev fra barn av innvandrere. Det er disse brevene hun her har gjort et utvalg av og gitt ut i bokform, med en egen innledning, og et avsluttende svarbrev fra henne selv. Tilsammen har dette blitt en tankevekkende og viktig debattbok. Mange av brevene røper en vanskelig livssituasjon og nesten umulig identitetskonflikt: "Jeg føler ikke at jeg kan si at jeg bare er tyrkisk (---) jeg er jo født og oppvokst i Norge. Hvis jeg sier at jeg er norsk, blir det også galt. Jeg ser jo ikke norsk ut... Hvorfor kan jeg ikke bli akseptert slik som jeg er? Må jeg enten være norsk eller tyrkisk?" skriver en 17 år gammel jente, og setter ord på en livserfaring som sikkert er like utbredt som den er oversett. Og problemene denne generasjonen har å slite med blir også åpenbare: Generasjonsmotsetningen mellom barn med norske impulser og vaner, og foreldrene som strever med å holde i hevd den kulturen og det verdisettet de har med seg fra sin barndom. Ungjenter som isoleres etter skoletid, arrangerte giftemål. Og forutinntattheten disse barna møter fra det norske storsamfunnet; at guttene ser "farlige" ut når de er mørke i huden og går i flokk. Det er også hjerteskjærende å lese hvordan ungdom opplever å bli uglesett og kjølig vurdert i nærmiljøet når et begrep som "Innvandrerregnskap" plutselig kommer inn i samfunnsdebatten. Noe som arter seg som en lek med ord i majoritetssamfunnet blir med en gang en barsk virkelighet for dem det gjelder. I den norske debatten er det et premiss alle ser ut til å være enige om; at andre generasjons innvandrere og flyktninger utgjør et problem. De er potensielle sosialklienter, danner voldelige gjenger, og er uten sjanse til å tilpasse seg. Et slikt syn er godt egnet til å bevare troen på det norske flertallssamfunnets fortreffelighet; Alle som ikke uten videre passer inn, må enten motta vår velmenende hjelp, eller reguleres med lov og straff. Mange vil kanskje regne med å få bekreftet en slik oppfatning gjennom denne boka også. Men Loveleen Kumar velger altså å sette fokus på mulighetene. En av brevskriverne sier: "Det jeg skriver nå, ville jeg aldri tort å si rett opp i ansiktet til noen nordmenn: Jeg synes det er akkurat sånne som meg og alle andre midt-i-mellom-mennesker som trengs i verden, særlig i Norge, sånne som kan gå fram og tilbake og se tingene både innenfra og utenfra. Jeg nekter å gå enøyd gjennom livet." Kumar siterer også en indisk-norsk jente: "Jeg kan liksom være noe mer enn bare norsk eller bare indisk. Jeg er så glad for at jeg er den jeg er, jeg glemmer nemlig å være redd eller skeptisk til forskjeller." Det er her muligheten for Mulighetenes barn ligger; De har en helt spesiell forutsetning for å se ting i perspektiv. Dermed har boka like mye satt søkelys på en typisk majoritetssykdom: Enøyethet. Og med bare ett øye er det som kjent ikke mulig å se i dybden. Det enøyde monsteret - hvem er det? Kyplopen som raver omkring på jakt etter Ingen.. Hvor skal vi da få vårt andre øye fra? Må det ikke være fra minoritetene i samfunnet, de med en annen erfaring, en annen legning? Det må være et mål å kunne motta impulser, særtrekk og vitalitet fra alle avskygninger av det menneskelige. Hvem er vel nærmere til å bidra med de innsiktene og korrektivene vi trenger enn de bevisst tokulturelle? Loveleen Kumar setter tydeligvis ord på manges erfaringer. Gjennom ikke bare å trekke fram problemene, men også mulighetene, har hun også påpekt en utilstrekkelighet i det allmenne norske virkelighetsbildet. Det er en velgjerning for alle som ønsker mindre selvtilfreds ordgyteri og mer erkjennelse i samfunnsdebatten.
|