Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

TREFFSIKKER PÅ SITT BESTE

 

Arild A Søgnen

Bueskytteren. Noveller

Cappelen 1997

 

Arild A Søgnen debuterer som forfatter med denne novellesamlingen. Han skriver noveller i klassisk forstand; en-episodes fortellinger med en dybde og konsekvens som når langt utenfor seg selv. Felles for alle novellene er at de på hvert sitt sett tematiserer en avstand eller nærhet til sitt eget følelsesliv. Noen av novellenes personer er i stand til å møte sine opprivende opplevelser med et presist, seende øye. Andre særpreges med en voldsom avstand til seg selv. Enkelte av novellene forblir noe uforløste og grunne, som Taubåten: Om Jon og foreldrene hans på Amerikabåten, som emigranter. Dette er et scoop av en ramme, men Søgnen burde ha fått mer ut av det. Et av høydepunktene er novellen Død ponny: Om en far som driver forholdet til sin sønn og sin mor litt for langt; han viser en skjødesløshet som skader disse familiære båndene. Her bygger Søgnen opp novellen med fortellinger-i-fortellingen, på en både sinnrik og overbevisende måte.

 

 Han innleder boken med et sitat fra D T Suzuki - japaneren som introduserte zen-buddhismen for vestens Beat-generasjon: 

 

Når det gjelder bueskyting - og forøvrig alle kunstarter, - er det viktig å være oppmerksom på at hensikten ikke er nytte eller rent estetisk glede, men å trene bevisstheten og bringe den i forbindelse med den ytterste virkelighet. (---)

 

Som litterært program er jo et slikt utsagn et funn: Det å sikte mot noe annet, noe høyere, noe ordene i seg selv ikke kan nå, med det en skriver. I tillegg har han skaffet fram et idémessig, eller religiøst bakteppe han velger å skrive opp mot; Zen-buddhismens mål om å nå fram til en erkjennelse av og harmoni med sitt innerste Selv.

 

Så føringen er klar nok. Og, som for å knytte disse åtte novellene sammen til en helhet, lar han bueskytteren selv dukke opp i siste novelle, "Oppbrudd" - ikke som en konkret skikkelse, men mer som et drømmebilde, en hildring. Den er om Leif, en mann mistilpass med livet og jobben, på leit etter "det egentlige" - et begrep som får omgivelsene til å trekke på smilebåndet. På vei hjem fra jobb kommer han altså over denne bueskytteren:

 

Rolig spenner han buen. Man ser spillet i den glinsende kroppen, armen som trekkes bakover, skulderen, ryggtavlen, pilen idet den farer over muren og tapes ubestemmelig av syne over grønnsværet og skytterens blikk som følger den dit og enda videre, til en glenne i skogen hvor den slår seg ned i marken, skriver seg inn der med et første tegn, og i dette blikket vissheten om at det er dit han skal.

 

Denne pilbevegelsen er i det hele tatt betegnende for Arild Søgnens skrivemåte. Han søker gjerne en fatal situasjon, en hendelse som slynger enkeltmennesker ut fra sin trygge ramme. Og følger så denne skjebnen med øynene, ser og beskriver bevegelsen deres før de lander igjen et nytt, et annet sted. Skyter ut, følger pilens bane med blikket, går dit pilen lander.

 

Alt i alt er dette en god debut. Søgnen har et godt grep om denne sjangeren, med et blikk for detaljer, utsnitt og situasjoner. Språket kan floke seg til litt i blant, men allikevel ikke så mye at det virkelig skjemmer.

 

Peter Svalheim