Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

NOVELLEKUNST AV KLASSE

 

Odd W Surén

Ansikter og navn. Noveller

Aschehoug forlag 1997

 

"Selv mener jeg at jeg har sans for geometriske figurer, der andre ser kaos", sier jeg-personen i "Spiraler", en av novellene i denne boka. Mannen bak disse ordene er en gammel kunstner. Han tenker tilbake på sitt liv mens han brenner pornoblader og annet rask for å pleie ettermælet sitt. Og kommer altså med sine refleksjoner om kunsten, om livet.

 

Dette talentet for å se skjulte mønstre deler han så sannelig med sin forfatter. Mens den gamle kunstneren bruker sitt talent til å skape en steinskulptur like omskiftelig som dagene og livet, så forfølger Surén hverdagens mønstre med skriften. Novellene er omhyggelig gjennomarbeidet, og rommer en rad med stemninger, fra det burleske til det ømme, fra hat til poesi. Og de har ofte et nivå av ettertanke og erkjennelse som gir dem en særskilt dybde: "Jeg tror ikke på noe men utelukker ingenting", erklærer jeg-personen i den første novellen, "Dugg", om en sønn som mister sin far. I neste øyeblikk korrigerer han seg selv: "Jeg utelukker alt men klamrer meg til hva det skal være". Denne evnen og viljen til å gå bak de utvendige ordene er typisk for denne boka, og kanskje allermest rendyrket i "Langsomt kommer Ram tilsyne" - en slags religionskritisk lignelse der en mystisk-religiøs skikkelse dukker opp og mottar tilbedelse. Jeg-personen i denne novellen gjør seg sine eksalterte religiøse følelser bevisste, dermed blir de også ugyldige. Tilbedelsen avslører den tilbedte.  

 

Mange (de fleste) av novellene har en så enkel ramme at det en skulle tro det nærmet seg det banale. Isteden bærer den en fortelling langt utover seg selv. Slik som i novellen "Bildene": En sjømann er på vei hjem med bussen, han kommer fram og går inn i stua. Det er hele den ytre handlingen. Samtidig er denne fortellingen en følelsesmessig thriller der et mer enn miserabelt ekteskap avdekkes. 

 

En annen av fortellingene: "Konvolutt", har denne rammen: En eldre mann mottar en konvolutt uten noe innhold i posten, og ringer sønnen sin for å spørre om det var han som var avsenderen. Gjennom en temmelig kort telefonsamtale får leseren innblikk i fortid og konflikter i familien. Språket drar seg sammen i et sprekkferdig raseri: Far og sønn er overhodet ikke i stand til å kommunisere.

 

Den gamle kunstneren i novellen "Spiraler" uttrykker noe av en sannhet når han sier: "Bare det ufullendte bærer - noen ganger! - i seg den gåtefullhet som kjennetegner stor kunst. Fullendelse er sensur." Det er en innsikt som Odd W Surén selv har tatt til følge i disse novellene. Noen av dem er stor kunst - minst et par av dem blir klassikere allerede etter første gangs gjennomlesning. Og de strir imot all fullendelse. Gode noveller har gjerne som kjennetegn at de er ufullendte, åpne. Men de kaster en skarp lyskrets langt utover seg selv.

 

Peter Svalheim