Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

MED EN ETTERKLANG AV STILLHET

 

Øyvind Berg

Kjærlighetc. Dikt

Kolon forlag 1998

 

Den svenske professoren i kreativ skriving Staffan Söderblom skriver om det han søker i litteraturen, nemlig «tystnaden i dikten». På norsk var Sigmund Mjelve opptatt av «punktet av ikke-handling» (Wu-Wei, for dem som er dus med taoistisk terminologi) der bl a dikt oppstår.

 

Når det kommer til Øyvind Berg, er det liksom ikke den slags forsiktighet som faller en først inn. Han er den som, framfor mange, har satt i sving et «lavmål» i poesien, til forskjell fra det høystemt høytidelige diktet der det står og dirrer. «Sbråket eier ingen skrupler», skriver han på innbrettsidene til denne siste boka - og det er slik jeg venter meg det: Et bråkete, skruppelløst, og samtidig klanglig og ordlig virtuost språk. Og gjerne med hyppige henvisninger til kinesisk språk, gammel egyptisk visdomslitteratur og hva det måtte være. Berg er mann for både å søke og finne i denne store romlekassa som heter Verdens Kulturhistorie.

 

Sånn er det i denne boka også; Ordene, og refleksjonene bak dem, går sine totalt egne veier. «Ikke ride ranke på Ibsens skjelett» - en sånn setning f eks. Den er jo så skruppelløst klangfull og frodig at et eventuelt betydningsinnhold først siger inn etterhvert; om det å forholde seg til gamle guder i litteraturhistorien, kanskje. Og spottefuglen er aktiv nok - han driver gjøn og utsetter meg som leser for denne usikkerheten: Hvor treffer det-og-det diktet? Hvor er det siktet inn?

 

Samtidig bærer denne boka med seg mange riss av en poetikk – det vil si utsagn om diktekunst, og gir nærmest tilkjenne et dikterisk program. Det er ingen tvil om at Berg reflekterer dypt om språket, og at refleksjonene hans er vel verdt å lytte til.

 

Du veit at all mening er utbyttbar

 

Stillheten rommer all meninga

 

heter det i midten av et av diktene. Eller, sagt på en annen måte: meningen ligger ikke i ordene, men i den ressonanskassa av stillhet de eventuelt bærer med seg. Stillheten som ordenes kropp, kanskje? Og det overraskende og umulige ordet Mening: Det som smaker av noe absolutt, og glir sakte og av seg selv, som et luftskip, opp mot en av universets yttervegger.

 

Et annet sted:

 

 

Jeg satt på Vålåsjøberget

og dingla med beina

og gjendikta Odysséen

 

så den fikk plass i ett ord

som fikk en uhyrlig reisning

 

Odysséen er så potent at den allerede har befruktet hele vår kulturkrets. I ettordsversjonen må den være stiv! Lar det seg forresten gjøre å presse et diktverk ned til ett eneste ord? Det måtte være om man avstår fra å uttale det ordet, men heller bærer det i seg, som ressonans, stillhet, potens.

 

I det hele tatt er Berg påtakelig fysisk i diktene sine De er fulle av kjøtt og sanser, for ikke å si orgasmer; en saftig språkkraft, parret med nålestikkpresisjon i uttrykksformen. Denne insisteringen på det konkrete er en solid motvekt mot den luftige og abstraherte, og dermed usanne, vakkerheten vi så gjerne henfaller til. Kanskje det lar seg gjøre å lese denne boka som et røvertokt for å stjele kroppen tilbake til språket, og rense den fra alle mulige glemsomme språklige forstillelser?:

 

Det gjør vondt

når havet ikke er hav

men et svart kvernende vitnesbyrd

om hvor det uhyrlige mennesket

tok av fra kjærlighetc

 

Som motvekt peker Berg ut en sti gjennom ordene som …

 

… er så kjøttfull og åpen

at månen kan glitre i øya

selv når den hekker bak åsen

og publikum suges

som sildestrål ut av mainstream-stimen

 

Jo da. Jeg kjenner suget.

 

Peter Svalheim