Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

GUBBEN NOA

 

Tor Åge Bringsværd og Akin Düzakin

Noa. Illustrert fortelling

Gyldendal Tiden 1998

 

«Myter og eventyr blir aldri uaktuelle», skriver Tor Åge Bringsværd som en hilsen til leseren på omslaget av denne boka; «for de handler ikke bare om den gang og den tid. De kan like gjerne fortelle om hver gang og alltid. Men hver generasjon må likevel fortelle dem om igjen. På sin måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag. Jeg ser på slike fortellinger som trampoliner for fantasien. Og som en hjelp til å forstå oss selv og den verden vi er født inn i.»

 

Han har så sannelig lykkes med sitt forsett, uten å falle for fristelsen til å stille sitt forfatter-jeg i sentrum ved å overlesse det fantastiske i materialet. Han er stillferdig tro til de kildene han har hatt til rådighet, og har på den måten gjort dette til en sober og underlig bok. Det er også et svært sympatisk trekk ved boka at den har et 12 siders «Litt av hvert»-kapittel med bakgrunnsstoff og bemerkninger.

 

Foruten Bibelen og sin egen forestillingsevne, griper Bringsværd til en rekke kilder hvor beretningen om Noa er å finne. Gammel jødisk tradisjon, sumeriske, palestinske og arabiske beretninger, Koranen, i det hele tatt: I hele denne forestillingens forbløffende store utbredelsesområde. Og det er interessant og spennende å se de forskjellige overleveringene og forestillingene side om side, slik Bringsværd har utarbeidet det her. Han frigjør det Bibelske materialet fra det temmelig klamme kravet om «Rett-troende logikk», og løfter fram hvor fantastisk og fantasieggende denne fortellingen er. Han forteller om den unge Noa og hans nære vennskap med sin tipptipptipptipptippoldefar, om Ziz, fuglen som var så stor at den formørket solen når den fløy forbi, om villoksen Reem som lignet et vandrende fjell, og som parret seg hvert syttiende år. Han lar oss forstå hvorfor det ikke lenger finnes griffer (disse skapningene med løvekropp og ørnehode). Og at katten ble til av et løvenys. Hvem visste forresten at det fantes noen vesener som klarte å klamre seg til utsiden av arken, og overlevde på den måten?

 

Vår egen tid ser forresten ut til å produsere «Noa-myter» i fleng. Sekter stiller seg opp på fjelltopper til avtalt tid for å bli hentet av UFOer før verdenskatastrofen, NASA snakker i fullt alvor om å kolonialisere de nærmeste planetene, vi utvikler teknikker for dypfrysing av mennesket, slik at de kan tines opp og vekkes til live i en bedre tid.

 

Ikke rart, da, at den gamle fortellingen om Noa, mannen som overlevde den store flommen og ble stamfar til oss alle, aldri slutter å angå oss. Kanskje dette er overlevelsesangstens fremste beretning?

Bringsværd / Düzakin ble nominert til Brageprisen for beste barnebok i 1997 for denne boka. Düzakin konkurrerte med seg selv og vant: Han fikk prisen, men for en annen bok.  At han ble nominert for to bøker samme år, og at han nå har vunnet Brageprisen to ganger, gir et riktig bilde av denne kunstneren;  illustrasjonene er fremragende. Men jeg en innvending: Hva slags under er det som berget elgen fra utryddelse? Såvidt jeg kan se er det to staute elgokser som går oppover landgangen.

 

Men alt i alt har de gjort dette til en bok for fantasisøkende nysgjerrigperer i absolutt alle aldre.

 

Peter Svalheim