Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

NÅR TIDEN GÅR I VAS

 

Svein Roger Nilsen

Hvem vet hvor tiden blir av? Fortelling for barn

Pantagruel forlag 1998

 

Er Tid et for vanskelig tema for unger? Dette merkelige fenomenet som på den ene siden danner en hverdagslig bakvegg for praktisk talt alt vi sier, tenker og gjør, og på den andre siden er bortimot kul umulig å få skikkelig tak på, der det aksler seg opp mot størrelser som Evighet og Uendelighet.

Svein Roger Nilsen har skrevet to bøker tidligere, og debuterer som barnebokforfatter med denne boka. Han skal ha ros for temavalget; han undervurderer ikke dem han skriver for. Barn har opplagt behov for å undre seg over slike umulige fenomener som nettopp tiden er.

 

Det skjer mye på en gang i Kariannes verden; hun fyller syv år og får klokke i presang, bare noen dager før familien flytter til Oslo fordi faren har fått ny jobb. Siden han ikke er ordentlig «kvalifisert», må han lese på kveldene og nettene. Karianne må venne seg til ny skole og nye omgivelser med travle gater. I det hele tatt er det et voldsomt tidsskifte for ei lita jente, og hun på sin side grubler: «Karianne kan høre tikkingen fra klokka helt inn på rommet sitt når hun våkner om natta og det er mørkt rundt henne. Det er litt nifst. Det minner henne på at klokka er der og at den holder øye med dem alle sammen. Tikk, takk, jeg vet du er der. Tikk, takk, jeg spiser deg snart.»

 

Hvorfor arter tiden seg så forskjellig for forskjellige mennesker? Noen haster alltid, noen går så sakte at de nesten ikke kommer av flekken. Oldemors tid, f eks: «Klokka til oldemor stoppet da oldefar døde. Siden har den gått bakover».

 

Forfatteren viser en evne til å se verden og virkeligheten fra barnets side, med et direkte og konkret forhold til det meste rundt seg. På T-banen må de vel servere te, ikke sant? Og når mamma forteller at hun skal begynne på skolen igjen, undrer datteren på hvordan hun skal få plass ved pulten, hun som er så lang. Også Tiden blir svært handgripelig; Karianne oppdager at hun og alle har en lang, sølvglinsende navlestreng av tid. I hennes familie går disse strengene fullstendig i vas, og de to små pussige fyrene Kunder og Nutter melder sin ankomst; de er nemlig Tidsbestyrere.

 

Dette er en bok med mange sympatiske trekk. Den er fabulerende og fantasifull, med elementer både fra tegnefilm-mediet og folkeeventyrene. Men jeg må innvende at det hender litt for ofte at språket bremser. Det er greit at forfatteren bruker fremmedord; vanskelige ord kan ofte være spennende og stimulerende, selv i en barnebok. Men ofte blir setningene unødig lange, og med et ordvalg som gjør språket flatt. Og det er alltid irriterende å finne opplagte stavefeil. Selv et lite forlag bør vel lese korrektur? Dessuten blir typiske tegnefilm-virkemidler, med pussige figurer som snakker og går rart, ikke helt det samme i bok. Morsomt? Joda, men samtidig litt påfallende og utenpåklistret.

 

Alt i alt ville boka stått seg på en ekstra gjennomgang av språk og virkemidler eller to. Hvorfor ikke ta seg tid til det? Svein Roger Nilsen er jo en god forteller.

 

Peter Svalheim