Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

FIOLINISTENS KLAMME HÅND

 

Peter Serck

Fuchs’ testamente. Fortelling

Cappelen 1998

 

«Fortelling», står det som sjangeranvisning på omslaget av denne boka. Om noen dermed venter en historie med et likefram handlingsforløp, tradisjonell spenningskurve og åpenbare konklusjoner, så blir de, om ikke skuffet, så i alle fall forundret. For denne fortellingen fungerer ikke sånn. Snarere er denne boka en studie i hvordan en fortelling, eller kanskje like gjerne en egen-fremstilling, slår ned, brer seg ut i uventede mønstre, og rikosjetterer blant en mengde mennesker i to familier:

 

Fiolinlærerens navn var Fuchs, han var opprinnelig kommet fra Tyskland, og hadde et merkelig grep på vår familie ettersom mor ikke kunne annet enn å lytte når han fortalte, stygge og uutholdelige historier (…)

 

Fuchs kretser rundt sine egne opplevelser som 16årig soldat umiddelbart etter krigen, da de allierte styrkene tvang ham til å være med å åpne massegraver som tyskerne hadde anlagt i løpt av krigen. Han er totalt ute av stand til å slippe denne opplevelsen, og ser seg helt nødt til å repetere den, dvele ved den, i stadig nye, groteske detaljer, for om mulig å finne nye innfallsvinkler til å forstå hva han har vært med på. Og dermed forstå seg selv. Og kanskje også forløse det potensialet av kunstnerisk kreativitet han skulle ønske han hadde - for hans ambisjoner som fiolinist er ikke annet enn enorme.

 

Og moren til denne bokas jegperson hengir seg totalt til sin rolle som lyttende og innlevende mottager, og etterhvert som elskerinne. Men hun utstår ikke sin lyttende positur mer enn at hun på sin side «overøser, overfuser og overvelder» sin sønn med alt hun får høre og vite og oppleve hos denne for henne fascinerende mannen.

 

Det stopper ikke der heller. Jeg-fortelleren, mottageren av alle disse for ham pinefulle og pinlige betroelsene, overøser på sin side meg som leser av denne boka. Slik har fortellingen nådd meg også; ikke som fortelling, men som et mønster, eller kanhende; et dypt urovekkende symptom.

 

Slik eser «fortellingen» til det monstrøse, groteske. Der personene i denne boka ønsker seg storhet - tragisk storhet - blir det bare snusk. Der de tilsynelatende omslutter hverandre i hengivenhet og fortrolighet, blir det hele redusert til et messende og anmassende fortrolighetstyranni. Ingen greier å bryte ut. Alle ser ut til, innerst inne, å være avhengig av denne bindingen, for å slippe å heve seg over sin egen middelmådighet.

 

Dette er en bok som er svært godt gjennomført innenfor de premissene den har satt for seg selv. Den sier atskillig om Peter Sercks evne til å lodde en situasjon, og følge den helt ut. Fuchs blir aldri håndgripelig som person. Boka blir aldri entydig, som fortelling. Den skaper en mangetydighet, en ambivalens, som jeg som leser også blir innhentet av. Er det en bok om senskader fra krigen? Skildrer den en heroisk kamp for å la kreativiteten seire, selv med massegravene som bakgrunn? Eller er det en bok om middelmådighetens lammende livsløgner? Egentlig alt dette, og mere til.

 

Peter Svalheim