Litteraturkritikk Peter Svalheim

 

EN STADIG AKTUELL AVANTGARDIST

 

Guillaume Apollinaire

Den melankolske vaktposten. Dikt.

Utval, gjendiktning og forord ved Ragnar Hovland.

Samlaget 1999

 

Frodig poesi som foregrep mange av dette århundrets viktigste strømninger innen lyrikken - og fortsatt kjennes frisk.

 

Den franske kritikeren, essayisten, prosaforfatteren, pornografen(!) og ikke minst poeten Guillaume Apollinaire (1880 - 1918) ruver i modernistisk diktning. Med sin nyfikenhet og sin kapasitet til å se nye veier og sammenhenger innen kunstens område, preget han hele sin samtid og satte en tendens som har fått gjelde hele dette århundret. Han målbar sin kunstnergenerasjons erfaringer og ideer, og opplevdes som revolusjonerende av sin samtid da han fjernet tegnsettingen fra poesien, tok i bruk dagligtale, valgte nye «upoetiske» emner, eller konstruerte «figurdikt» på boksidene: Etter Apollinaire finnes det ikke lenger noen grense for hva det kan diktes om, er det sagt.

 

Nå 80 år etter har mange av nyvinningene hans blitt allemannseie. Derfor sier det ikke lite om Apollinaires kvaliteter som poet at han fortsatt oppleves som både frisk og vesentlig. Svevet og forestillingskraften i det litteraturhistorisk viktige diktet Sone, går vår tids musikkvideoer en høy gang. Diktets avslutningsreplikk:

 

Farvel Farvel

Halshogde sol

 

-  virker like foruroligende nå som da den ble skrevet. Og når han i Vindauga beskriver vinduet som:

 

opnar seg som ein appelsin

Den vakre frukta av lyset

 

- så kan man undres på om det egentlig har skjedd så mye nytt i lyrikken dette hundreåret.

 

Norske lesere har stort sett vært henvist til svenske eller danske formidlere for å nærme seg den franske avantgarden. Derfor er det en velgjerning av Samlaget og Ragnar Hovland å utgi denne boka, som er den til nå bredeste presentasjonen på norsk av Apollinaires poesi. Hovland kommer også rimelig godt fra det - selv om jeg ikke kan forstå hvordan han i diktet Skugge kan anvende «nynorskordet» apparisjon (tilsynekomst /skikkelse).

 

Jeg stusser også over det sparsommelige noteapparatet. Nå fungerer riktignok Apollinaires språklige innfall og assosiasjoner som et krydder som ikke må forstås til bunns for å gi utbytte i lesningen, som Hovland også bemerker i forordet. Men et diktutvalg av en så sentral lyriker burde gi flere anledninger enn dette til å trenge seg inn i bakgrunn og koloritt.

 

Siden klankvaliteten og underligheten i ordene spilte en stor rolle for Apollinaire, mener jeg også det ville løftet leseropplevelsen ytterligere om enkelte av diktene var gjengitt på fransk.

 

Peter Svalheim